Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Stolt eller ydmyk?


Tenk om du fikk beskjed av den Hellige Ånd om å reise deg opp i forsamlingen å si høyt: ”Jeg er den mest ydmyke personen i menigheten!” Hadde du gjort det? Det vet bare du, men om du hadde gjort det så vet du nok hva konsekvensen hadde blitt. Om du tidligere hadde opparbeidet deg et rykte som ydmyk, så hadde nok dette blitt erstattet av merkelappen stolt. For sånt sier man jo ikke om seg selv! Eller kan man det? Mange teologer tror at Moses selv skrev Mosebøkene, og det setter 4 Mosebok 12:3 i et spesielt lys: ”Men Moses var en svært ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.” Moses sier altså om seg selv at han ikke bare var den mest ydmyke mannen i menigheten, men på hele jorden? Noe mindre ydmykt kan man vel neppe tenke seg, eller hva mener du? Kanskje ordet ydmyk har en annen betydning enn den vi tradisjonelt er vant til, der en ydmyk person er en som har en litt krypende og underdanig, og tilnærming til både Gud og mennesker? En som sier slikt som: ”Nei ikke meg, jeg er ikke så flink til å be. Hør med noen andre, de er mye bedre enn meg.” Eller som svarer slik når du skryter av hvor fint vedkommende synger: ”Å nei, jeg har ingen god stemme. Men jeg synger jo for Jesus, og gjør bare det lille jeg kan med det lille jeg har.” Dette er hva vi vanligvis tenker om ydmykhet, men hvis det er riktig definisjon var faktisk ikke Jesus spesielt ydmyk. For hør hva Han sa i Johannes 14:6-7: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.” Hvis det å være ydmyk er å aldri si det man egentlig mener, så bryter Jesus også dette i Matteus 23:27-28: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.” Så hva er da sann ydmykhet? Jo det er uavhengig av menneskelig kostnad å si om seg selv det Gud ber deg si, slik Jesus alltid gjorde: ”De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger.” (Johannes 14:10)

Sann ydmykhet kommer med en prislapp, mens stolthet kommer med en belønning. Stolthet er å være taktisk når du taler, mens ydmykhet er å si det Gud ber deg si uten å tenek på om det vil lønne seg eller koste!

Vi har byttet om begrepene! Dette bytte av begreper skjedde i Edens Hage, der Adam og Eva før fallet var ydmyke i ordets rette betydning. De var kun fokuserte på Gud, og alt sentrerte seg rundt Ham. Selvsentrerthet, altså stolthet, var noe de ikke kjente til, og heller ikke var i stand til da de ennå ikke hadde kunnskapen om godt og ondt. Denne kunnskapen fikk de først da de valgte å tro løgnen fra Lucifer og å spise av kunnskapens tre.

1 Mosebok 3:22: ”Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt.” Løgnen hevdet at Gud ikke hadde et relasjonelt forhold til dem, men at det var prestasjonsbasert. Deres tidligere ydmyke holdning til Gud der deres fokus var på Ham og Ham alene, den forsvant i det de trodde løgnen.

Deres tidligere overbevisning om at de hadde alt det Gud hadde, kunne alt det Gud kunne, visste alt det Gud visste, og var Gud lik i ett og alt i egenskap av å være Hans barn, ble nå byttet ut med løgnen om at alt dette måtte fortjenes via deres gjerninger og prestasjoner.

Fallet var et faktum! Adam og Eva gikk fra å være fokuserte på Gud til å være fokusert på seg selv, de gikk fra ydmyk til stolt. For stolthet er nemlig å fokusere på seg selv, og hva man kan prestere for å oppnå fordeler hos Gud. Fallet i Edens Hage var i realiteten at mennesket gikk fra å være ydmyke/Gud-fokuserte, og til å bi stolte/selvsentrerte.

Det er dette fokuset på selvet som Gud står imot, og som vi kan lese i Jakob 4:6: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Fallet i Edens Hage – The Fall of Man – ble forsterket ved at vi fikk loven 2500 år etterpå, og i 1500 år levde mennesket under denne tuktemesteren: ”Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulde bli rettferdiggjort av tro; men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren; alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus.” (Galaterne 3:24