Hvem tenker du på?

Hvem tenker du på når du legger ut dine tanker om Gud på Facebook? Hvem skriver du til, hvem er mottakeren av det du har i ditt hjerte, og hva er motivet ditt?

Hvem tenker vi på når vi holder møter i menigheten, arrangerer konferanser, kristne konserter, eller andre av det utall aktiviteter kristne sammenhenger er tilbydere av? Hvem er det du ser for deg i ditt hjerte, og som er den du tilrettelegger for?

Alle handlinger starter i sinnet med en tanke, og alt vi sier, skriver og gjør har sin begynnelse der. Ikke en finger vil røre seg en millimeter uten at du først gir den en ordre om å gjøre det fra ditt sinn, og kroppen vår er kun en passiv slave av hva ditt sinn/hjerne bestemmer.

Dette betyr at bak alle våre aktiviteter, alt vi sier og gjør, planlegger og tilrettelegger, så har vi allerede en bestemt person/målgruppe i tankene. Selv om vi kanskje ikke en gang er dette bevisst, så er allikevel denne personen/målgruppen pådriveren, og den som i realiteten styrer oss.

Jeg for min del har veldig ofte hatt kristne i tankene når jeg skriver det jeg gjør, og også i dag er dette min målgruppe. Og jeg vet at mange har samme gruppe/kategori mennesker i tankene når de ofte daglig deler sine meninger om Gud og Evangeliet. Men er dette alltid riktig?

La oss se på et kjent vers i Matteus 28:19: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.”

Oppdraget er å gå ut, og målgruppen Jesus ber oss om å gå til er de som ikke er frelst. Det er du ”syke som trenger lege,” og det er disse vi skal nå med Evangeliet. Vi nikker alle bekreftende til det Jesus sier, og vi ber derfor også ofte om vekkelse og vekst i menigheter og kirker. Vi har de ufrelste som en opplest og vedtatt målgruppe, men hvem er det egentlig som vinner i våre sinn når vi skal iverksette våre ulike tiltak?

Fasiten avslører oss, og det er at over 90 prosent av budsjettene i menigheten går til aktiviteter inne i selve kirkerommet!

Det betyr at vi bruker mesteparten av vår energi, tid og penger til å forkynne for de som allerede er frelst. Forkynnelsen blir således en blanding av underholdning og evangelisering, der hver menighet forkynner sin ”versjon” av Evangeliet. Fokuset er ikke lenger primært de ufrelste, men mer å beholde de medlemmene vi allerede har.

De ulike menighetene bruker ikke sjeldent på forhånd godtatte forkynnere og evangelister til å forkynne deres versjonen av Evangeliet, og i en stil som som ikke bryter med tradisjonen. Tilhørerne gis en oppfatning av at det er kun de som er så heldige å få høre ”den balanserte sannheten,” og retorikk og utførelse bidrar til å skape et ”dem og oss” bilde.

Denne holdningen tas med ut kirkedøra og speiles i de ulike offentlige fora, som for eksempel Facebook. Mange blir det jeg kaller en ”keyboard-warrior” (tastatur-kriger), og i god tro bruker mange kristne størsteparten av sin tid på å få andre kristne til skifte mening, og ved det bli "rett-troende."

Men vi er ikke kalt til å få kristne til å skifte mening!

På Facebook finnes det mange kristne bidragsytere, og det alle har felles er at de ikke er enige om alt som står i Bibelen. Det de i tillegg har felles er at de alle mener å ha den rette versjonen, og at uten den så er du i større eller mindre grad på villspor. Men det verste av alt er at dine annerledes-tenkende brødre og søstre kan lede andre kristne på villspor, og derfor blir manges kall å se til at ikke skjer.

Med dette som bakteppe går man derfor ut i sine personlige ”korstog,” og med sine ulike meninger og teologiske teorier utkjemper de sine verbale slag i all offentlighet. Utrykk som ”frafallen og vranglærer” deles ut helt ukritisk, selvsagt i god kristen ånd med hjerter og smilefjes som påheng, og som oftest er det de beste retorikerne som står igjen som selverklærte vinnere.

Den egentlige målgruppen, de ikke-kristne, betrakter våre interne kamper, og hva de tenker? Vel, det vet bare de, men jeg tror ikke de lar seg verken imponere eller fascinere av det vi holder på med. Men så er de jo heller ikke målgruppen, men står på sidelinjen og ser på.

Jeg tror at menighetene har et enormt uforløst potensiale, og det er den enkelte kristne. Dette potensialet forløses når vi endrer fokus fra de kristne, og til de ikke-kristne. Når de kristne ser seg selv som en disippel med de ufrelste som målgruppe, da vil alt du sier og alt du gjør endre karakter av seg selv.

For du vil ikke lenger bry deg om hva de andre kristne mener om ulike teologiske spørsmål, for nå er ditt mål å vinne verden for Jesus – ett hjerte om gangen. Du blir ikke lenger med i endeløse online diskusjoner om hvor langt Guds nåde og kjærlighet egentlig rekker, for du er for opptatt med å dele det ut til de som trenger det - de ufrelste!

Vi er kalt til å vinne hjerter, ikke diskusjoner!

Vi er kalt til å endre mennesker, ikke kristnes meninger.

VI er kalt til å forkynne Evangeliet, ikke vår mening om Evangeliet.

Vi er kalt til å dele Guds kjærlighet, ikke å diskutere hvor stor den egentlig er.

Vi er kalt til å være disipler!

Hvem tenker du på? Tillat en endring i sinnet ditt, og la Jesus får eie dine øyne, ører, munn, hender og føtter. Hvem Han tenker på, se det vet vi.