Hjelper du rett person?

Vi som kristne skal hjelpe de som lider og har det vondt, og gjøre det vi kan så de blir kvitt det som tynger dem. Det kan være ulike problemstillinger man lider under som økonomi, helse, relasjoner, eller overgrep som avvisning, forkastelse, utstøtning, baksnakking, og mer fysiske overgrep som vold.

Vi skal alltid være på offerets side, gråte med de som gråter, og vise kjærlighet i praksis slik Jesus gjorde. Overgriperen, eller de ansiktsløse negative omstendighetene, får som regel alltid skurkerollen. Man stiller seg på offerets side, og blir enig med offeret at overgriperen er den skyldige. Det hele blir svart hvitt der vi stiller oss på det hvites side.

Så langt, så vel. Men så kommer jeg til spørsmålet i overskriften; hjelper du rett person? La meg utdype ved å ta deg med til Job 1:9-11: ”Men Satan svarte Herren: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.”

Satans påstand er at Job elsker Gud for hva Han gir - IKKE for den Han er.

Han påstår det samme om deg, og gjør derfor det han kan for å føre deg inn i prøvelser. Hans påstand er at du da vil miste motet, gleden, håpet, og til slutt spotte Gud og ved det bevise at du elsker Gud kun i smult farvann.

La oss se på Jesus, og Hans reaksjon mot sine overgripere. Vi leser fra Lukas 23:33-34: ”Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”

Jesus tilgav sine overgripere! Hans sympati var med dem, og ikke med seg selv. Det er jo åpenbart at Jesus var offeret, og at vi tradisjonelt ville ha tatt parti med Ham og tilsvarende vært imot overgriperne. Men Jesus gjør altså det stikk motsatte!

Han ser forbi egen smerte og ilegger den ingen verdi, for Han forstår hvorfor de handler som de gjør. ”De vet ikke hva de gjør!” Hans egen smerte, både fysisk og emosjonelt, legges til side, og Han retter sitt fokus og kjærlighet på overgriperne og deres mangel på kunnskap. For hadde de visst hvem de korsfestet, hadde de også visst hvem de egentlig var.

Det var overgriperne som hadde et problem og som trengte hjelp - ikke Jesus!

Peter sa en gang til Jesus i Matteus 16:22: ”Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.” Bakgrunnen er at Jesus nettopp har delt med dem at Han snart skal lide en smertefull død, og Peter reagerer med en forståelig sympati for Jesus. Han stiller seg på offerets side! Men Jesus svarer i vers 23: ”Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.”

Jesus korrigerer Peters høyst forståelige reaksjon med å kalle han for satan. Det er ikke den reaksjonen vi kanskje ville ha til våre hjelpere i en tilsvarende situasjon?

Har du tenkt over at det faktisk er overgriperen som har det egentlige problemet, og derfor er den som trenger hjelp? Ikke slik å forstå at vi ikke skal hjelpe offeret, men vi må ikke glemme at det er de som i ”mangel på kunnskap” handler feil som er de reelle ofrene sett fra Guds side. For de vet jo ennå ikke hvem de er, og hvilken kraft som bor i dem til å overvinne enhver omstendighet!

Enkelte ganger kan vi til og med gi liv til satans påstand om at dersom omstendighetene blir for voldsomme, så vil menneskenes kjærlighet til Gud kjølne tilsvarende. Og blir det for vanskelig vil kjærligheten faktisk forsvinne helt! Vi kan leve oss så inn i vår nestes problemer at vi med vår respons faktisk gir liv til deres opplevelse av å være forlatt av Gud, og at det de opplever er så totalt ufortjent.

Vi blir løgnens medspillere i stedet for dens motspillere, der vi i stedet for å komme med løsningen blir enig med den som lider at opplevelsen av urettferdighet er berettiget. Vi gir liv til deres følelse av å ikke ha en fremtid, der vi heller skulle ha sagt som Gud sa til Paulus i 2 Korinter 12:9: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.”

Da vil offeret etter en tid klare å se situasjonen fra Guds side, og konkludere som Paulus: ”Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” (vers 9-10)

Gir du hjelp til rett person? Som sagt, vi skal selvsagt ikke neglisjere og glemme ofrene, langt derifra, men det er faktisk ikke de som har det virkelige problemet! Så lenge de ser hvem de er i Gud og hvilken kraft det er i nåden, så har de rett og slett ingen uoverkommelige problemer med makt til å sette dem ut av spill.

Det er de som IKKE VET HVA DE GJØR som har det egentlige problemet!

Vi kan faktisk ved vår medfølelse og innlevelse i deres utfordringer føre dem lenger inn i mørket, ved at de opplever vår deltakelse som en bekreftelse på deres opplevelse av håpløshet. Så la oss gi rett hjelp til rett person, ved å tilby håp til de som opplever håpløshet, og kunnskap til de kunnskapsløse.

Husk at ”Gud er den som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til.” (Romerne 4:17)