Du får ikke fordi du gir!

Hvis det var noe jeg var sikker på, så var det at du fikk fordi du gav. Jeg var helt overbevist om at Guds system var slik at du gav dine penger som en gave til Guds arbeid, og som en fortjent konsekvens av denne gaven ville du få en større gave i retur. Din aksjon ville med andre ord utløse Guds reaksjon. Slik var prinsippet, og det var jo egentlig enkelt å forstå, ikke sant? Det eneste var at det kolliderte med konseptet nåde der alt var ufortjent og ikke et resultat/belønning av forutgående prestasjoner, og på den måten slet jeg lit med å plassere dette med økonomi inn i Bibelens budskap forøvrig. Det passet jo liksom ikke helt inn i den nye Pakten og i nådens Evangelium? For der ble du jo elsket av Gud om du så var Hans fiende, og: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?» (Romerne 8:32.) Men jeg godtok dette belønning-prinsippet når det gjaldt penger, for det stod jo vitterlig rett ut i 2 Korinter 9:6 at: «den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.» Det kan da ikke misforstås, eller? Forkynnelsen jeg hørte i de ulike menigheter jeg besøket bygde opp om denne prestasjonsbaserte "aksjon/reaksjon" forståelsen, for der var forkynnelsen tydelig på at du fikk fordi du gav. Hvis du ikke gav fikk du heller ingenting av Gud. Men du gikk ikke kun glipp av den fortjente belønningen, men det var i tillegg en straff for din unnlatelse. I Malaki 3:8-9 står det: «Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: «Hva er det vi har røvet fra deg?» Tienden og avgiftene! Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket!» Hvis du ikke gav til Guds arbeid kom du rett og slett under forbannelsen, og der var i hvert fall ikke jeg interessert i å være! Jeg hørte en gang en forkynner forklare at om du ikke gav til Guds arbeid og til Hans tjenere – i dette tilfellet ham selv – så ville Gud allikevel få tak i det du skulle ha gitt, men da med renter! For i tillegg til å holde tilbake velsignelser fra deg ville Gud sørge for at bilen, vaskemaskinen, kjøleskapet, helsa di, eller noe annet ble ødelagt som en konsekvens av din ulydighet. Han ville på en aller annen måte sørge for at du betalte det du skyldte Ham, så det smarteste - og ikke minst billigste - var å betale her og nå. Ellers ville du ende opp med å betale mye mer i uforutsette reparasjoner og sykehus-regninger, enn det tienden og gavene ville koste deg. Som et resultat av slik forkynnelse trodde jeg at nåden gjaldt alt unntatt penger og økonomi, for der var det som i den gamle Pakten der du fikk KUN det du fortjente. Men når det kom til alt det andre i kristenlivet så fikk du ufortjent nåde. Med dette todelte tankesettet levde jeg kristenlivet, og jeg ble etter hvert vant til å veksle mellom lov og nåde alt etter hva det gjaldt. Hvis jeg falt i synd på, så var det heldigvis ufortjent nåde å få. 1 Johannes 2:1-2 var min trøst, for det står det: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»

Efeserne4:32 bekrefter den samme nåden slik: «Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» Det at jeg levde i dette nådens tankesett fungerte akkurat slik det beskrives i Titus 2:12: «Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er.» Frukten ble at livet fikk bedre og bedre kvalitet, og den ene synden eter den andre mistet sitt grep på meg. Nåden førte til en omvendelse i retning Jesus!

Mens det å leve i det andre (les gamle) tankesettet i forhold til penger fungerte ikke like bra. Hver gang jeg fikk en økonomisk utfordring så var det ikke som med synd der jeg fikk ufortjent nåde, men her måtte jeg ta den fortjente straffen og konsekvensen for mine handlinger. Enten hadde jeg gitt for lite, eller så hadde jeg gitt med feil motiv. Det med rett motiv var skikkelig vanskelig å gripe, for på den ene siden ble du jo oppfordret til å gi for å gå fra å være fattig til å bli rik, men på den andre siden skulle du ikke gi med det motivet i det hele tatt! For det stod jo i 2 Timoteus 6:9: «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.» Så hva var rett? Skulle jeg gi for å få mer enn jeg hadde - altså bli rikere - eller skulle jeg ikke? De sa jo mer enn en gang at om du var fattig, så gi deg rik! Det var en inkonsekvens i dette som forvirret meg.

Det tok ikke lang tid før jeg jeg gav meg blakk i frykt for at Gud ikke bare ville holde tilbake velsignelser jeg så sårt trengte, men at Han i tillegg også ville straffe meg. Dette med rett motiv gav jeg helt opp og konkluderte at det måtte være noe galt med meg. Jeg var grådig, hadde feil motiv, og var derfor uverdig til Guds velsignelse i dette livet. Men gi, det kunne jeg, men til slutt hadde jeg rett og slett ikke mer å gi. Penger, møbler, støvsuger, og til og med et par biler var gitt bort. Det var tomt! Da talte Gud til meg ved den Hellige Ånds stemme og sa: «Du får ikke fordi du gir, men du vil gi når du ser hva du allerede har fått!» Dette var i 1993, og det ødela på en god måte all teologi jeg hadde fått inn i hodet. Han fortsatte: «Det er ikke din aksjon med din gave som utløser en reaksjon fra min side, for jeg aksjonerte først. Jeg har allerede gitt deg alt du trenger i min Sønn, men du har bare ikke sett det! Det er ikke din aksjon som utløser min reaksjon, men når du ser min nådes-aksjon i Kristus vil det som en frukt utløse din takknemlighets-reaksjon. Dine gaver gitt med den forståelsen er veien inn til all den velsignelsen som du allerede har fått. Når du forstår at du allerede har fått alt er det lett å gi, for da gir du fra en velsignet posisjon, og ikke får å komme dit. Du trenger å se at DU ER RIK!" Det å gi er også av nåde, for Gud gav først! Det er ikke slik at din gave tvinger Gud til å gi deg tilbake, for da er det ikke lenger nåde, men fortjeneste. Men mitt problem til da hadde vært at jeg hadde levd i det gamle tankesettet når det gjaldt penger, og der du fikk det du fortjente. Denne prestasjons-tankegangen er velkjent for oss alle, og vi lærer det allerede mens vi er små. Senere forsterkes konseptet i skole og arbeidsliv. I mitt sinn hadde jeg gitt penger og gaver til Gud først, og forventet at min aksjon som en konsekvens av min handling ville utløse Guds reaksjon. Men så var det altså stikk motsatt. Jeg var faktisk allerede rik! Det som var, og kanskje også er din utfordring, er at Guds velsignelser som du allerede har fått fremdeles er i det usynlige? Kanskje ikke alt ennå er materialisert? Jeg kunne jo ikke ta og føle på min rikdom, men den var der allikevel i Kristus. Jeg kunne se med mine fysiske øyne kontoutskriften i banken, men jeg kunne ikke på samme måte se kontoutskriften i Kristus. Men visste du at den usynlige velsignelsen faktisk er mye mer virkelig enn alt du kan se i det synlige, for alt som er synlig har på et tidspunkt ikke vært her? Det har vært usynlig inntil et menneske talte og handlet i tro! I Hebreerne 11:3 står det: «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.» Sannsynligvis er store deler av din rikdom fremdeles usynlig, men så er den allikevel mye mer virkelig enn din synlige fattigdom! Det betyr at du er rik, og altså ikke trenger å gi for å bli rik! Det er når du med dine innvendige øyne ser og forstår at du allerede er rik at det plutselig blir den enkleste sak av verden å gi. For du gir ikke lenger av din fattigdom for å bli rik, men du gir av din rikdom for å velsigne andre. Du har sett og grepet at du allerede velsignet – og at du er det blant annet for å være en velsignelse for andre. Livet handler ikke om å gjøre de riktige kristne «triksene» for å få flest mulig av Guds løfter oppfylt, men om å se at du allerede har ALT i Kristus og at du som Jesus faktisk er i stand til å dekke menneskers behov. Så ikke be mer om om å få, men heller om å forstå hva du allerede har fått! Det er nåde også i det å gi! Du har alle pengene du trenger til å leve et liv i en overflod som overgår all din forstand, og dine gaver er broen over til det du i nåde allerede har fått i Kristus. Det eneste hodet ditt trenger å få åpenbart er at din rikdom i stor grad ennå er usynlig, men at det ikke gjør den mindre virkelig! ​ Det er derfor Jesus sier i sin siste tros-undervisning til disiplene i Markus 11:23: «Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.» Du har det allerede, og det er av nåde alt sammen. Troen - som også er en gave - er broen over til dine velsignelser. Men husk; du får ikke fordi du gir, men du gir fordi du allerede har fått.