De er ikke som oss

Det var St. Hans aften, og jeg kjente på en uro jeg ikke helt forstod hvor kom fra. Jeg bor rett ved Hamresanden og tradisjonen tro var «alle» på stranda og feiret med bål, pølser og ellers det som hører til. Vanligvis så pleide meg og Hennie å gå dit, men i år hadde jeg ikke lyst, så vi/jeg hadde bestemt oss for og heller å bli hjemme. Vi kunne høre lyden fra festen, og ikke minst fra den kristne festen som var der hvert år. Det var der meg om min kone pleide å være, men altså ikke i år. Grunnen var at jeg visste at de som var der dette året ikke likte meg! Det vil si det handlet kanskje ikke så mye om meg som person, men mer om min teologi. Det var visst for mye nåde, forstod jeg. Han som talte kjente jeg også godt til, og han forkynte det vi i vår gruppe kalte et lovisk Evangelium. Jeg hadde møtt han et par ganger, og var helt sikker på at han ikke likte meg. Kroppsspråket hans viste meg nemlig det med all tydelighet! Han kom fra Evangeliesenteret, og det var nok derfor han var redd for den friheten jeg forkynte, tenkte jeg. Siden de ikke likte meg, så likte jeg heller ikke dem. Men så visste jeg jo intellektuelt sett at jeg ikke bare måtte like dem, men til og med elske dem, så det sa jeg jo selvsagt at jeg gjorde. Bibelen sa jo også dette i klartekst i 1 Johannes 4:7-8: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.» Spesielt den siste delen der den som ikke elsker aldri har kjent Gud, den kjente jeg litt på. Jeg var ikke spesielt interessert i den merkelappen, så jeg prøvde så godt jeg kunne å elske dem på avstand. Men fellesskap, nei det ville jeg ikke ha med mennesker som ikke likte meg, så vi ble som sagt hjemme denne dagen og kvelden. Men uroen bare steg og steg, og Hennie som kjenner meg best av alle sa til meg: «Bare ta en tur ned på Hamresanden hvis du vil.» Jeg svarte at det kom ikke på tale. Men så la jeg til at kanskje jeg tok en bitteliten tur ned for å treffe andre folk, og for å se litt på St. Hans bålet kanskje? Men de kristne folka på den loviske festen, nei de vil jeg holde meg langt unna. Så jeg tok turen ned på stranda alene, og begynte å gå litt rundt og kikke på folkelivet. Jeg hørte lyden fra den kristne tilstelningen, og forstod at den var inne i siste fase. Det var de siste sangene som ble spilt, og jeg tenkte at jeg kan jo se litt på om det er noen jeg kjenner som henger med disse loviske, kritiske, og lite inkluderende kristne? Mens hjertet dunket noe helt infernalsk nærmet jeg med festplassen, men jeg så ingen jeg kjente. Møtet var nå over, og det stod som vanlig en gjeng og hilste på evangelisten. Jeg la merke til at han så meg, og jeg tenkte: «Jeg kan jo være høflig og i hvert fall hilse på, selv om han ikke liker meg?» Som sagt så gjort, og jeg stilte meg i «hilse-køen» der alle tradisjonen tro ville håndhilse på taleren og fortelle hvilken fantastisk tale han nettopp hadde avlevert. Så falsk skulle ikke jeg være, det var helt sikkert. For jeg likte jo ikke det han forkynte, og han likte i hvert fall ikke det jeg forkynte. Men jeg skulle være den større mannen av oss, og ved min hilsen vise at jeg var både ydmyk og inkluderende. Den ubehagelige sannheten var derimot at jeg var utrygg og redd, og dunkingen i hjertet steg til nye høyder. Innerst inne så ville jeg så gjerne høre til og være venner med alle mine brødre og søstre, men ble utrygg hvis jeg opplevde at jeg ble misforstått. Plutselig stod jeg der foran han, og han så litt rart på meg. «Hva i all verden gjør du her?» var jeg sikker på at han tenkte. Jeg strakte fram hånden og skulle med en selvsikker mine si det jeg hadde øvd inn, som var: «Hei, jeg var tilfeldigvis forbi og tenkte jeg bare ville si hei.» Men det som skjedde var at Guds kraft slo inn i meg i det min hånd møtte hans, og jeg falt mot ham. Jeg måtte holde rundt ham med begge hender for ikke å ramle, mens jeg hulket og gråt helt ukontrollert. «Jeg elsker deg» mer roper enn sier jeg, mens jeg gråt både snørr og tårer. Hjertet mitt ble fullstendig knust i løpet av et sekund, og jeg forstod at dette var grunnen til den uroen jeg hadde kjent i mitt indre. Det var fienden som hadde prøvd å hindre Guds plan som er forsoning, men heldigvis så fikk han det ikke til. Etter hvert fikk jeg kontrollen tilbake, og spurte han om han hadde noen møter i nærheten neste helg? Det hadde han, og jeg sa at jeg skulle komme. Som sagt så gjort, og neste helg satt meg og Hennie på første benk i god tid før møtet begynte. Jeg kjente en helt ny fred og glede på innsiden, og gledet meg noe helt vilt til å høre denne evangelisten som jeg for kort tid siden aldri ville ha funnet på å gå på et møte for å høre. Møtet begynner og så skjer det samme som på Hamresanden. Den Hellige Ånds kraft rammer meg, og jeg begynner igjen å gråte ukontrollert. Den gode varme følelsen som kjennetegner Ånden er i meg og over meg, og jeg kjenner en nesten merkelig og overnaturlig kjærlighet til denne mannen jeg før var sikker på at jeg ikke likte. I månedene som følger har vi tett kontakt på telefon og ellers, og vi opplever begge Guds overnaturlige ledelse. Noen ganger har jeg noe fra Herren til ham, mens andre ganger er det omvendt.

Men det viktigste er at jeg har fått sett noe helt nytt og viktig, nemlig at vi er alle brødre og søstre totalt uavhengig av vår forståelse av egen og andres teologi! Den evangelisten som var den jeg minst av alle tenkte på at jeg noen gang i livet ville godta, like eller elske, det var han Gud brukte for å knuse skallet på mitt hjerte. Jeg takker Gud for denne fantastiske leksen, og jeg opplever i dag et kall fra Gud til å forkynne dette forsonende budskapet. Jesus kommer snart igjen, og jeg tror det er sterkt på Guds hjerte at vi som Guds barn må finne sammen som familie på tvers av disse kunstige teologiske skillelinjene. Hva så om de ikke tror og tenker akkurat som deg? Det er jo ingen konkurranse om å ha minst feil i teologien! Det handler ikke om prestasjon, men om relasjon. Gud er vår alles Far, og vi er brødre og søstre som skal elske hverandre. «Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1 Johannes 4:7) La Gud knuse også ditt hjerte i forhold til dine såkalte annerledes-tenkende brødre og søstre, og innse at vi er i samme familie. Jeg sier som Thure i TX Vikings at vi har alle sammen hver vår unike farge, men sammen blir vi til den vakreste av alle regnbuer. Gi slipp på din kritiske ånd til dine brødre og søstre, menigheter og kirkesamfunn, for den er ikke av Gud, men vær heller alltid romslig, raus og inkluderende. Alle har sin blodkjøpte plass på legemet, og konsentrer du deg om DITT hjertes tilstand. Ikke gjør som meg og hold deg hjemme på St. Hans-aften hvis Gud ber deg gå, men følge din indre innskytelse selv om det strider mot dine tradisjoner og innlærte «sannheter». Lytt til Jesu bønn, og la den Hellige Ånd åpenbare for deg det som står i Johannes 17:21: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.» ​ Ingen vil tro oss når vi sier vi er sendt av Gud med forsoningens budskap, når vi ikke engang klarer å holde fred i vår egen familie. «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Efeserne 4:3) og bli en som samler Guds folk – ikke en som sprer.