Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Kast masken!


Det finnes mange ulike masker man kan bære, men de har alle sammen den funksjonen at de bidrar til at vi ikke skiller oss nevneverdig ut fra fellesskapet. Alle mennesker har nemlig det samme grunnleggende behovet for aksept og tilhørighet, og da tyr mange dessverre til en slik maske. Den uniformerer deg og gjør deg lik de andre, og likhet er en viktig faktor i alle større eller mindre grupper. For hvis du er for ulik majoriteten er avvisning og forkastelse aldri langt unna. Da jeg begynte min kroppsbygger-karriere helt tilbake på åtti tallet, tok det ikke lang tid før jeg ble klar over at det var spilleregler i dette miljøet. Man hadde en egen kleskode, et eget «stammespråk», og det var etablerte sannheter om kosthold og trening. Som for eksempel at kroppens behov for protein skulle være mellom 2,5 til 3 gram pr kg kroppsvekt, og dette selvsagt uavhengig av hva andre eksperter innen ernæring måtte mene. For det var nemlig dette lukkede miljøet som eide både den og de andre sannhetene. Hvis du ønsket å være en del av fellesskapet var det ikke smart å utfordre disse sannhetene i for stor grad, men heller akseptere og godta dem. Man tok ganske enkelt på seg kroppsbygger-masken og ble som de andre, uten at man reflekterte noe større over det i verken negativ eller positiv retning. Det var liksom bare sånn det var! Du godtok sannhetene, og prøvde så kjapt som mulig å tilegne deg nok kunnskap slik at du kunne forsvare dem med den samme selvsikkerhet som de andre. Når jeg på begynnelsen av nitti tallet begynte å vanke i kristne miljøer, registrerte jeg fort at det var en maske å bære. Det var noen etablerte sannheter i den menigheten jeg begynte i som majoriteten i felleskapet hadde eierskap til. Som i kroppsbygger miljøet var det også i dette miljøet definerte kleskoder, og ikke minst et stammespråk med et betydelig innslag av kompliserte ord og uttrykk som det tok lang tid å finne ut av.

Man måtte kjenne til de "riktige" forkynnerne, og ikke minst de som drev med vranglære og som pr definisjon var våre fiender. Alle i felleskapet visste hvem som var inne, og hvem som var ute, og som i kroppsbygger-miljøet måtte du være enig med felleskapet. Jeg husker enda godt da jeg som nyfrelst kom til en cellegruppe i menigheten for å gi mitt vitnesbyrd, og jeg i innledningen nevner Kenneth hagin. Da ble det brått slutt på vitningen og jeg ble rett og slett kastet ut av møtet, for som de sa: "Alle vet at Kenneth Hagin er en av satans lakeier, og står i tjeneste for Antikrist!"

Det visste altså ikke jeg, og der stod jeg på utsiden igjen med den gnagende følelsen som bare forkastelse gir deg. I tillegg raste tankene rundt det faktum at jeg hadde hørt minst 6 taler av Kenneth Hagin hver dag i flere år, og det var hans undervisning som hadde forvandlet mitt sinn. Hadde jeg blitt forført? Var det satan som igjen hadde lurt meg? Var det egentlig håp for meg i det hele tatt? Det var andre sannheter man måtte omfavne som at man kunne bli frafallen ved å synde en gang for mye, men at man kunne komme inn i rekkene igjen ved å bli bedt for i etter-møtene. Man vandret liksom mellom statusen frelst/ufrelst mange ganger i året basert på hvordan man presterte.

En annen sannhet var at det å ramle i gulvet var et tegn på stor åndelighet, og spesielt om man ramlet under Guds kraft når det kom forkynnere fra eksotiske land. Den heldige som falt i gulvet under kraften forstod vi var spesielt utvalgt av Gud, og ble en vi så opp til. For det var jo selvsagt bare de med et spesielt kall over livet sitt som falt - det visste jo alle? Som i det litt sære og lukkede kroppsbygger-miljøet jeg kom fra, var det også i dette miljøet mye man måtte lære seg om man ville passe inn. Det som virkelig gjaldt på den tiden da tros-bevegelsen hadde sin storhetstid, var å si det riktige når det gjaldt egen tro. Om noen spurte deg om hvordan det gikk, var riktig svar: «Det går bra!» Selv om du opplevde store og utfordrende økonomiske problemer, som jeg gjorde, var allikevel riktig svar at alt var bra på det økonomiske området. Hadde du andre problemer som for eksempel i ekteskap, familie, relasjoner, sykdom eller annet, så måtte du for å ikke skille deg ut alltid svare: "Det går bra!" Menigheten var nemlig ikke stedet å fortelle din sannhete, men å bære masken ved å fortelle felleskapets "sannhet." Jeg husker godt den tiden jeg hadde en så gammel og dårlig bil at jeg ikke turte å parkere på den på menighetens parkeringsplass, fordi jeg visste så alt for godt at det ville plassere meg utenfor gruppen. Man måtte nemlig ha en viss økonomi, og det de kalte overflod for å passe helt inn. Hvis du var fattig beviste med jo sin situasjon din mangel på tro? Alle ville være med i den gruppen som fikk det til, og de som hadde fin bil, hytte på fjellet, og båt ved sjøen. "Din økonomi avslører din tro" sa de, og derfor parkerte jeg der jeg gjorde. I dag har vi nye grupper med nye masker, og det kommer sikkert flere. Man snakker i dag om nåde-kristne og lov-kristne, og hver av disse grupperingene har sine unike stammespråk, kodekser, og innlærte sannheter du bare må kunne. Via innlært retorikk oppnår du anerkjennelse, aksept, og tilhørighet, og «nåde den» som utfordrer det etablerte! Enkleste vei til mål er som alltid å godta gruppens felles-maske, og å ta den på deg uten innvendinger. Ingen vil vel bli sett på som en som ikke henger med? Det var selvsagt tungt å bære den masken som skjulte den egentlige meg, men heldigvis hadde jeg en jeg kunne betro meg til - en person som godtok meg uten masken. Det var han som til slutt fikk våknet meg opp, og som fikk meg til å hive masken en gang for alle. Det som skjedde var at jeg en dag kom til huset hans i nok en gammel bil, og denne hadde omtrent blankslitte dekk. Det var ikke bare dekkene som var problemet, men jeg var så blakk at jeg hadde heller ikke hatt råd til å betale verken forsikring eller veiavgift, så situasjonen var som du forstår ganske fortvilet. Men allikevel bar jeg tros-masken og sa så tappert jeg kunne at alt var bra. Her var det ingen problemer, men livet var en dans på roser i Jesu Navn. Min venn kommenter