Større, sterkere, raskere!

Jeg var et konkurransemenneske helt fra jeg var liten, og det meste handlet om å bli best. Det dreide seg om prestasjoner og resultat, og jeg hadde en innebygd motor som dro meg en vei – mot toppen! Hvis du spør meg når og hvorfor det ble sånn, så er svaret at det vet jeg ikke. Jeg var bare født sånn, og så ble jeg sånn. Hjemme spilte vi ofte kortspill og Yatzy, og jeg husker spesielt «Svarte-Per». Det var et kortspill der den som tapte måtte male nesetippen sort med en kullbit, og så sitte der som en taper hele neste runde. Det var gøy så lenge jeg ikke tapte, men så en dag tapte jeg. Jeg var ikke mange år – kanskje seks – men husker ennå følelsen. Det var ikke snakk om at jeg skulle ha svart nesetipp, og jeg blånektet. Pappa syntes selvfølgelig dette var kjempeartig, og han holdt meg fast og malte nesetippen svart. For å si det sånn, etter det spilte jeg aldri verken kort eller Yatzy med noen verken hjemme eller hos andre. Det var alt for tilfeldig hvem som vant var min konklusjon, og jeg gikk ikke frivillig med på å tape. Aldri! Denne innebygde iveren etter å være best ble med meg videre i livet, og styrte i stor grad alt jeg gjorde. Da jeg i ungdomsårene ble mobbet og banket opp daglig fordi jeg var minst og svakest, svarte jeg med å begynne å trene vekter. Etter noen år var jeg sterkest – ikke bare i klassen – men i hele byen! Større, sterkere, og raskere var mitt mål og motiv, og samfunnet var min læremester. Det handlet om prestasjoner og resultater, og det tullet med at det viktigste var å delta visste jeg var en løgn. Ingen idrettsfolk trodde på det, og nummer 2 var bare den beste blant taperne. Det handlet om å vinne, og du ble målt etter hva du presterte. Jeg hadde mine idoler som jeg så opp til, og Arnold var nok den største. Han kom til USA fra Østerrike som ung gutt, og vant «prinsessen og ikke halve - men hele kongeriket!» For en mann han var, og på toppen av alt så var han det stikk motsatte av beskjeden. Han ville vinne, koste hva det koste ville. Han så seg selv som best allerede før konkurransen, og hans prestasjoner var i særklasse. Som ung mann var jeg utlært i spillet «større, sterkere, raskere» og med dette som bakteppe blir jeg frelst i 1984. Som mange av dere allerede vet begynte jeg i Jehovas vitner etter få uker, og der ble jeg introdusert for et kjent konsept; prestasjoner og medfølgende resultat. Det handlet om å bli best ved å holde de bud og regler som ble presentert, og jeg glemmer aldri hvor trist jeg ble da jeg forstod at Gud ikke var slik jeg trodde. Jeg var nemlig så trøtt av å være best og alltid prestere, og derfor søkte jeg etter fred og hvile. Jesus gav meg dette i de få ukene før jeg begynte i menigheten, men denne hvilen forsvant fort. Så kjipt som det enn var så var allikevel konseptet kjent, så jeg fortsatte bare der jeg slapp. Jeg fikk i hvert fall noen uker med fred og hvile, og trodde det var slags en forsmak på Himmelen. Men at det her nede handlet om det jeg var blitt så alt for kjent med; større, sterkere, og raskere! Etter 8 år kommer jeg ut av Jehovas vitner som et ødelagt menneske, men Gud i sin nåde helbredet hele meg. Han kom med sitt vidunderlige nærvær inn på soverommet mitt en dag i september i 1992. Klokken 14 for å være nøyaktig, på min gebursdag den 24. Da viste Han meg sitt hjerte, og det var ikke slik jeg hadde lært i verken samfunnet eller menigheten. Det handlet allikevel ikke om prestasjoner og resultat, men alt handlet om Guds betingelsesløse kjærlighet til oss. Gud elsker oss fordi Han er kjærlighet, og i 1 Johannes 4:7 sies dette rett ut at «Gud er kjærlighet.» I versene 9-10 forklares det mer om Guds betingelsesløse kjærlighet: «Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» «Men hvorfor skal kjærligheten være betingelsesløs»? har mange spurt meg. Bibelen forklarer dette for oss i 1 Johannes 4:17-18: «Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt.» Jeg forstår dette kanskje bedre enn mange for jeg har levd under betinget kjærlighet, der det var krav om prestasjoner og resultat. Resultatet av alle disse betingelsene var en frykt for ikke å strekke til, med de følgene - les straff - det ville medføre. Innsatsen her var jo ikke kun en pokal, men min evige skjebne. Feilet jeg som kristen var det over for godt, og evig pine var det jeg hadde å se fram til. Mange kristne i frie menigheter har adoptert denne prestasjons-tankegangen, og måler hverandre etter akkurat de samme parametere som ellers i verden. Det handler om prestasjon og resultat der det skulle handle kun om en ting – kjærlighet! De som presterer best og når toppen inne kristen virksomhet - på den kristne scene som jeg kaller det - de blir våre stjerner vi ser opp til og dyrker og hyller. Vi har våre idoler innen musikk, og om du skal arrangere en konferanse og ønsker å bli tatt seriøst må du booke de riktige navnene og headlinere. Vi dyrker vinnerkulturen som de gjør det i verden, og ligger ikke tilbake for det profane på noen områder. «Større, sterkere, raskere» er i aller høyeste grad levende, og i menighetsliv handler det også om posisjoner, makt og karrierer. Man blendes av vinnere, og vi elsker å se opp til dem som får det til. Tenk om Hillsong kommer til Norge? Så utrolig bra det ville ha vært, og tenk hvor mange som vil komme på showet? Guds ser det helt annerledes, og det handler kun om en ting – kjærlighet! Alt Gud gjør et motivert av Hans betingelsesløse kjærlighet, og i 1 Korinter 13:1-3 står det: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Dette er radikale nyheter for oss kristne, og det snur nok for mange alt opp ned. Det Paulus sier er at motivet står over alt du gjør, gir og tror! Det handler kun om motivet, og om det ikke er kjærlighet så vil selv det å gi penger ikke gagne deg det aller minste. Motivet er altså viktigere enn gaven, og det handler ikke om hvor mye du gir, men KUN om hva motivet ditt er. Hvis du gir for å få enten penger eller helbredelse, så glem det. Hvis eneste motiv er en avkastning på investeringen, så vil ikke fungere for deg. Du kan ha så mye tro du bare vil, men om motivet ikke er kjærlighet ender alt du gjør opp i tomhet. Du kan til og med få stor suksess på den kristne scene, men om du ikke drives av kjærlighet – av Gud – vil det kun bli strev og egne døde gjerninger. Vi kjenner alle de litt usynlige menneskene med et tjenersinn utover det normale. De bare er der alltid, og hjelper til i det stille. Ikke mange legger merke til deres tjeneste, og grunnen er at det er ikke deres motiv. Deres motiv er nemlig kjærlighet, og det er de som er de største slik Gud ser det. Jeg personlig er ikke veldig interessert i å snakke med kristne kjendiser, men jeg vil mye heller bruke tid sammen med de som ingen ser. Der vet jeg at jeg har noe å lære om rett motiv. Bibelen har masse å si om motiv som her i Lukas 21:4: «For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.» For ikke å snakke om Jesus som er selve forbildet på hva rett motiv er. Han kom for å tjene – ikke for å la seg tjene. Ta en titt i menigheten der du går, og se etter de «usynlige» tjenerne. Det er der det sannsynligvis er størst sjanse for at du finner dem med det motivet Gud har - betingelsesløs kjærlighet! Det har aldri handlet om «større, sterkere og raskere», men kun om kjærlighet.