Du er fri!

Mine første åtte år som frelst, overbegeistret, kjempeglad for å tilhøre Jesus, og for at livet endelig hadde mening, de ble dessverre tilbrakt i Jehovas vitner. Som nyfrelst var jeg helt uten erfaring på den kristne arena, og hadde ingen forutsetning for å vite at det var stor forskjell på kristne og på deres ulike menigheter. Jeg tenkte aldri tanken på at det kunne være en forskjell i det hele tatt, men i min naivitet var jeg sikker på at alle kristne var like! Det var kun en måte å være det på, tenkte jeg. Det var Jesus man ga sitt liv til, og så var det Han man skulle følge. Og Han var jo den samme for alle, ikke sant? Jeg visste mye om kroppsbygging, men ingenting om menighet, og jeg var overbevist om at alle kristne var glade i hverandre fordi de trodde på den samme Jesus som jeg på kort tid var blitt så utrolig glad i. Han som ikke krevde noe av meg, men som bare gav og gav. Til og med sitt eget liv! Jeg kunne jo ikke annet enn å tenke at den samme begeistringen og beundringen jeg hadde for en slik mann hadde smittet alle kristne, og gjett om jeg gledet meg til å gå sammen med slike lykkelige mennesker som hadde funnet den samme nåden som meg. Jeg hadde fått nok av mørke og negativitet, og var klar for et nytt og lysere kapittel i mitt liv. Så feil kan man altså ta, for jeg kom ikke inn i et fellesskap av nåde og frihet, men et strengt regime med bud, regler og krav. Det gikk fort opp for meg at det nok ikke var så enkelt som jeg hadde trodd, og at jeg ennå ikke var god nok for verken Gud, Jesus, eller de eldste i menigheten. Jeg var ikke i mål enda, men det var en lang og smal vei å gå. Jeg røkte på den tiden, men det å slutte når det ble presentert som et ufravikelig krav ble rett og slett umulig. Jeg tror nesten jeg må være en av de som har sluttet flest ganger i hele Norge. Og så var det min karriere som kroppsbygger; den måtte jeg også slutte med i følge de som kjente Gud. I tillegg til dette måtte vi slutte med å feire jul, påske, 17. mai, pinse, gebursdag, og å spise mat med tilsatt blod. For ikke å snakke om blod overføring, for det måtte man ikke gjøre om det så gjaldt livet. Det var faktisk bedre å dø enn å bryte denne regelen, og det ble vi faktisk alle oppfordret til. Hvis jeg var så heldig å klare et av alle de ulike kravene, så var det som om det dukket det opp tre nye. Det var studier, møter, såkalt dugnad der man «frivillig» måtte stille. Og sånn holdt det på. Etter en tid ble min tidligere kjærlighet til Gud erstattet med en dyp og gnagende redsel. Jeg visste jo at Gud levde og at Jesus var Hans sønn, og at på et tidspunkt så ville Jesus komme igjen. Men nå visste jeg en ting til, og det var at jeg, min kone, og mine barn levde med en dødsdom på grunn av at jeg ikke strakk til. Og det var ingen som helst mulighet til å gjemme seg eller unnslippe, for en allmektig Gud ville selvsagt finne meg og min familie og gjøre ende på oss. Hadde jeg bare klart det, hadde jeg bare vært litt flinkere, hadde jeg bare? Men det nyttet ikke hvor hardt jeg enn prøvde, og til slutt gav jeg opp. Jeg sluttet i menigheten, og livet mitt ble en hverdag fylt med en dødsangst og en redsel for Gud. Det tok ikke lang tid før redselen endret seg til å bli et sinne som de fikk merke de som trådde meg litt for nære. Så skjer det at Gud sender en person til meg og redder meg. Jeg får igjen oppleve Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Jeg opplevde Guds uendelige og ubetingede kjærlighet, og siden 24. september, 1992, klokken 14 hjemme i min seng på Mosby, har livet gått en vei - oppover! Selvsagt har det ikke manglet på utfordringer, men i Ham har jeg seiret over dem alle. Selvsagt har det ikke manglet på bekymringer, men jeg har etterhvert lært meg å kaste dem alle på Ham. Kampen var endelig over, og på en måte stemte det at jeg ikke var god nok for Gud når jeg så på meg selv. Men nå hadde Gud personlig vist meg at jeg skulle ikke se på meg selv, men på Jesus. Det var Han som var god nok, og til og med mer enn god nok. Han var den som gikk god for meg, og det var Han jeg fikk lov og «sole meg i glansen» av, og mine prestasjoner var totalt underordnet. Bud og regler var byttet ut med nåde! Jeg glemmer ikke den dagen når jeg og min kone Hennie satt og leste i bibelen det som står i Kolosserne 2:20-23. Vi tenkte hvordan det var mulig at vi i åtte år hadde lest i bibelen og gått glipp av dette? Det kan jo ikke forklares tydeligere! Det stod rett ut at vi er døde fra grunnkreftene (Loven), og skal ikke lenger innrette oss etter bud, regler og krav! Og det siste i dette verset gjorde at vi virkelig sperret øynene opp, for det leste vi at det vi hadde prøvd på i alle år ikke var annet enn tilgjort fromhet, selvfornektelse og mishandling av kroppen. Og det eneste det tjente til var å tilfredsstille menneskets syndige natur. Vi var helt satt ut av hva vi leste, og til dere som har kommet ut av en slik kontrollerende og manipulerende sekt så forstår dere nok vår reaksjon. Vi leste bibelstedet om og om igjen, og skikkelig nøt det begge to. Vet du hva, det er så deilig å bli helt fri og sementert fast i nåden. Ingen kan lenger anklage meg for og ikke å strekke til, for Jesus har gjort alt ferdig for oss. Det handler bare om Han og hva han har gjort, og ikke meg og hva jeg kan få til. Uten nåden hadde ingen av oss nådd himmelen, det er sannheten! Det er nåde pluss ingenting, ellers er det ikke lenger nåde. Nyt verset du også, og la det bli en del av deg. Du er fri! ​ Kolosserne 2:20-23: «Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur.»