Samle - ikke spre!

Det er en styrke i fellesskapet, og den kommer aller sterkest til uttrykk når det fellesskapet man er en del av utfordres og angripes. Som for eksempel i en familie der man etter årenes løp har sklidd litt fra hverandre, og kanskje til og med har blitt uvenner? Det ligger ingenting i luften som tyder på en snarlig gjenforening og «forbrødring», men så skjer det noe uventet. Et plutselig dødsfall entrer scenen, og hva skjer? Jo, som oftest vil denne negative faktoren som rammer alle i familien like hardt og nådeløst faktisk virke samlende og forsonende. Man søker trøst hos sine nærmeste, og det er styrken i fellesskapet som tiltrekker oss. Det som er ensidig negativt virker allikevel positivt på samholdet, og tidligere brutte relasjoner gjenoppbygges. Det samme ser man i nasjoner, der samhold og fellesskap kommer sterkest til overflaten når man står ansikt til ansikt mot en felles trussel fra en annen nasjon. I krigstid finner folket sammen på tvers av religion, etnisitet, hudfarge og politisk ståsted, og den felles fienden blir alles fokus. Den ytre påvirkningen og trusselen styrker samholdet, og landet enes i et felles forsvar av sine landegrenser og suverenitet. Også i det kristne landskapet har vi det samme fenomenet, og det er som regel alltid vekst og vekkelse i tider med trengsel og forfølgelse. Fra år 100 til år 310 var kristendommen en religion som til tider var tolerert, til andre tider forfulgt, men allikevel opplevde den en eventyrlig vekst og gikk fra 20 tusen kristne til godt over 20 millioner. Hva var årsaken til dette? Jo, en av de store bidragsyterne var den samlende styrken i fellesskapet man opplevde når man måtte stå sammen mot en felles fiende, og kjempe skulder ved skulder mot en trussel utenfra. Politikere kjenner veldig godt til denne styrken i fellesskapet, og der brukes denne kunnskapen bevisst for å styrke egne kandidaturer i eget parti. De spiller på denne iboende trangen til fellesskap, og selger sine budskap på et «dem og oss» fundament. De bruker en retorikk som bygger opp om ulikheter, og prøver å få mennesker til å føle seg usikre i andre partier, og tilsvarende sikre hos dem. Det samme skjer også dessverre på det jeg kaller den kristne scene, og på samme måte som slik «dem og oss» retorikk gir grobunn for partier i politikken, gjør den det også i kristenheten. Kristne profilerte ledere bruker den samme splittende retorikken, og via påstått motstand fra «de andre» forsterkes det interne samholdet i gruppen. Baksiden er at de sprer der de er kalt til å samle, og bygger partier der de skulle bygge relasjoner. Retorikken skapes ved å ta en sannhet som deres tilhengere holder høyt og kjært, for så å påstå 2 forhold. Det ene er at det er kun deres gruppe som har sett viktigheten av at denne sannheten etterleves, og at den faktisk er så viktig at om den holdes nede eller fjernes helt så vil alt falle sammen. Vekkelse, velsignelse, og Guds nærværet vil løftes fra deres midte, og det ønsker selvsagt ingen. Neste skritt er å hevde at «de andre» motarbeider denne essensielle sannheten, og at deres forkynnelse er direkte ubibelsk. Fellesskapet får da en opplevelse av å være under angrep, og dette oppkonstruerte fiendebildet bidrar til en enda sterkere gruppetilhørighet. Det er den samme mekanismen som i en hvilken som helst annen krig der det er dem og oss. Det siteres flittig fra 2 Korinter 11:13-15 der det står: «Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.» Et annet mye brukt vers i en slik retorikk er Matteus 7:15: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» De lederne som blir angrepet går dessverre ofte i forsvar og, og via talerstolene gir de således ytterlige liv til konflikten. De forteller ivrig at det nå er et angrep på for eksempel nåden, og skaper et tilsvarende uforsonlig «dem og oss» scenario i sin gruppe. Den ene etter den andre selger sitt splittende budskap om angrep utenfra med den edle intensjon om å kun å forsterke og beskytte fellesskapet og selvsagt sannheten. Men de sprer der de skulle samle, og den jevne kristne sliter med å vite hva man egentlig skal tro på. For ikke å snakke om når disse konfliktene når sosiale medier, og de «ikke kristne» ser vår interne krigføring. Men Jesus kommer ikke for å hente den ene gruppen kristne som har den riktigste teologien, men Han kommer for å hente en eneste gruppe, nemlig Hans menighet. Det er du og meg, pluss alle de andre. Det har aldri handlet om dem og oss, men vi! Se hva Bibelen har å si om partier og splittelse, og vi leser fra 1 Korinter 1:10-13: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke. For det er blitt meg fortalt, mine brødre, av Kloes folk, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», andre: «jeg til Apollos», «jeg til Kefas» og «jeg til Kristus». Er da Kristus blitt delt?» Jeg sier som Thure i TX Vikings: «Vi er som de mange fargene i regnbuen, og det er plass til alle. For vi er aller først familie!» For en enkel og viktig sannhet dette er, og om du er en leder må du være bevisst at din forkynnelse alltid fremhever Jesus først og fremst. Ikke forkynn ulikheter, men forkynn Jesus! Det er en utrolig styrke i fellesskapet, men ikke misbruk dette til å styrke eget kandidatur ved en «politisk» retorikk. Men bidra heller til å forsterke fellesskapet i hele Kristi kropp ved å mane til enhet slik Jesus gjorde i Johannes 17:11: «Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett.» Uten denne enheten vil vi ikke verden tro oss når vi sier at Gud sendte Jesus til verden, for våre liv sier noe annet. Hvis vi virkelig hadde trodd på det vi selv sa, hvorfor holder vi ikke sammen? Se hva Jesus selv sa i Johannes 17:21.23: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg.» Enhet er viktig, og jeg tror at satan spiller ut sine siste kort i disse dager. Brødre og søstre som tidligere var venner og vel forlikte splittes nå i grupper og båser basert på teologiforståelse og motiv. Alle grupper hevder å ville det beste for folket, mens «de andre» er fienden og gis motsatt motiv. Man sprer der man samler, og Bibelens forsonende budskap blir misbrukt til å selge splid og splittelse. Alle drar «vekkelseskortet», og ingen vil vel være med i en gruppe som motarbeider vekkelse i disse de siste tider? Kjære kristne ledere, husk at ingen av oss vil oppleve seier og fremgang før vi underordner oss Ham som er hodet – Jesus. I Ham er det ingen uenighet, splittelse og partier, men det er enighet og til og med treenighet. Vi er kalt til å samle – ikke spre!