Synd i og uten forkledning

Alle mennesker har et forhold til syndige gjerninger, det vi ofte kun kaller synd. Men visste du at synd kommer i to utgaver - i og uten forkledning?

La oss aller først se på ordet synd, og som så ofte før går vi til det anerkjente oppslagsverket Strongs. Der ser vi at synd er oversatt av hamartia. Det er sammensatt av to ord, a (ikke) og méros (en del av), og betyr:

"å ikke være en del av Gud, ikke produsert av Gud i mennesket, men ha sin opprinnelse i et menneskes egne tanker og idéer."

Synd er et substantiv som ikke primært beskriver en ond handling, men at opphavet til handlingen ikke er av Gud, men oss selv. En syndig handling er altså alt som ikke er produsert av Guds virksomme tro (pistis) i oss, men er noe vi gjør "inspirert" av en annen kilde.

Synd i forkledning

Syndige handlinger er altså ikke eksplisitt onde gjerninger, men de kan også være gode. De onde gjerningene kaller jeg i denne leksjonen for synd uten forkledning, og de gode for synd i forkledning.

Hvis du synes dette høre merkelig ut, så kan jeg forstå det, da vi er opplært til å tro at synd er lik onde gjerninger. Så la oss derfor gå til Bibelen og se om den kan kaste mer lys over temaet, og det første verset vi besøker er Rom. 7:5-6:

"Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død. Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven."

Ser du at det å være i "sin syndige natur" er det samme som å være "bundet av loven", og dermed å tro at dine gjerninger påvirker Guds forhold til deg?

- Så lenge vi var i vår syndige natur

- Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss.

Ser du også at syndene får liv av loven - ikke av lovløshet og de negative faktorer vi tradisjonelt tenker har potensiale til å vekke synden til live i et menneske?

- ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven

Dette tolker jeg til at syndige gjerninger faktisk primært er gode gjerninger gjort med feil motiv, grunnet et ufornyet, lovisk infisert sinn.

Kol. 2:13-15: "Dere var døde på grunn av deres synder, uomskåret som dere var med deres onde natur. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset."

Gode gjerninger med feil motiv kaller jeg synd i forkledning. Disse er de mest vanlige, og også de vanskeligste å avsløre da de i sitt utrykk likner på det gode som Gud ved den hellige Ånd produserer i oss.

Ef. 2:8-10: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

I tillegg så får den som gjør en "synd i forkledning" ikke dårlig samvittighet, men tvert imot en indre tilfredstillelse, som Paulus forklarer i Kol. 2:20-23:

"Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur."

Synd i forkledning, gode gjerninger der hensikten er å oppnå belønning/unngå straff, lever dessverre fremdeles i beste velgående i kristenheten, og i mange andre religioner i verden. Gode gjerninger for å tilfredstille Gud er plattformen for majoriteten av all religionsutøvelse, som igjen er tuftet på det sataniske systemet straff og belønning.

Det var denne synden, løgnen om at Guds forhold til menneskene er basert på våre prestasjoner, Jesus kom for å sette oss fri fra. Derfor sa Jesus dette i Joh. 16:9:

"Synden er at de ikke tror på meg.."

Dette stemmer med Strongs forklaring, der synd er et substantiv som beskriver tanker som ikke har sin opprinnelse i Gud, men som er menneskeskapte og ofte satanisk inspirerte.

Synd uten forkledning

Synd kommer også uten forkledning, og i motsetning til de i forkledning er disse enkle å kjenne igjen. Paulus beskriver disse slik i Gal. 5:16-21:

"Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur. For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil. Blir dere drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag."

Det som er interessant å legge merke til er at "syndige natur" og "onde natur" er lagt til av oversetterne. Det finnes ikke på grunnteksten, men der står kun det greske ordet sarks som betyr kropp, og som isolert fra sammenhengen ikke er verken negativt eller positivt ladet, men peker på om gjerningen "kroppen gjør" har sin opprinnelse i Gud eller "selvet." Hvis vi oversetter vers 16-17 direkte fra grunnteksten blir det slik:

"Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i (sarks) de tanker som ikke har sin opprinnelse i Gud. For de tanker som ikke har sin opprinnelse i Gud står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot de tanker som ikke har sin opprinnelse i Gud.

Synd er ødeleggende, og er noe vi alle ønsker å bekjempe i eget liv. Men da er det viktig å vite hva synd er, så vi ikke ender opp å sloss på feil arena, og mot symptomene i stedet for kilden. For å forenkle det litt så er den typiske nådeforkjemper ofte fokusert på å sloss mot loviskhet, altså synd i forkledning, mens den mer lovisk orienterte sloss mot synd uten forkledning.

Begge disse kampene er uten effekt, da syndens kilde er i sinnet - ikke i lemmene. I tillegg er det en kamp som allerede er vunnet av Jesus der vi alle kan leve i en allerede vunnet seier. For å klare å leve i seier over synd, de tanker som har sin opprinnelse i løgnen om Gud, er det kun én vei til mål - nemlig sinnets fornyelse.

Du må tillate at sinnet fornyes (Rom. 12:2) for å leve i seier over synd, både i og uten forkledning. Det å sloss mot symptomene, syndige gjerninger (gode eller onde), er som å øse båten uten å bry seg om å tette hullet i dørken. Du vil aldri klare å vinne over havet, og det er bare snakk om tid før du gir opp.

Synd trenger faktisk ikke å være et tema for den kristne, faktisk ikke for noe menneske, for Jesus kjøpte oss fri fra syndens ødeleggende konsekvenser ved at: "gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset."

Her er hva Paulus sier om hvordan du skal vinne over synden, de tanker som har sin opprinnelse i løgnen, og som sekundært får deg til å utføre syndige handlinger.

"For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2. Kor. 10:4-5)

Synden fikk innpass i verden via løgnen om Gud, og gav mennesket tanker som ikke var en del av Gud, men av satan. Det listige med synden var at den spilte på lag med vårt iboende trang intimt fellesskap med Gud, vår Far.

Synden kom forkledd i en innpakning vi ikke så lett skulle avsløre!

"Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger." (2. Kor. 11:14-15)

Synden er en listig motstander, men i Kristus er den beseiret som vi kan lese i Kol. 2:15: "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset."

Det var loven, bygd på det prestasjonsbaserte prinsippet om straff og belønning, som Jesus spikret opp på korset og som han ved dette kjøpte oss fri fra. Vi trenger å forstå hva synd og syndig natur er, for ellers vil vi kunne misforstå viktige budskap i Bibelen som det Paulus sier oss i Rom. 8:13:

"Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve."

Hvis du leser sammenhengen, aller helst hele brevet, blir det klart at det ikke er onde gjerninger vi skal "drepe ved Ånden", med gode gjerninger gjort med feil motiv!

Jesu betalte den ultimate pris for å kjøpe oss fri fra løgnen om at Guds forhold til menneskeheten var prestasjonsbasert, og det er denne løgnen som i Bibelsk forstand kalles synd! Alt av tanker, ord, og gjerninger som ikke er produsert av Guds tro i mennesket, er synd.

Om gjerningen er med eller uten forkledning, ond eller god, er irrelevenat. Det som betyr noe er:

HVA ER OPPRINNELSEN.

Strongs

hamartía

(a feminine noun derived from 1 /A "not" and 3313 /méros, "a part, share of") – properly, no-share ("no part of"); loss (forfeiture) because not hitting the target; sin (missing the mark).

266 /hamartía ("sin, forfeiture because missing the mark") is the brand of sin that emphasizes its self-originated (self-empowered) nature – i.e. it is not originated or empowered by God (i.e. not of faith, His inworked persuasion, cf. Ro 14:23).

sárks

("flesh") is not always evil in Scripture. Indeed, it is used positively in relation to sexual intercourse in marriage (Eph 5:31) – as well as for the sinless human body of Jesus (Jn 1:14; 1 Jn 4:2,3). Indeed, flesh (what is physical) is necessary for the body to live out the faith the Lord works in (Gal 2:20).]

4561 (sarks) is generally negative, referring to making decisions (actions) according to self – i.e. done apart from faith (independent from God's inworking). Thus what is "of the flesh (carnal)" is by definition displeasing to the Lord – even things that seem "respectable!"

In short, flesh generally relates to unaided human effort, i.e. decisions (actions) that originate from self or are empowered by self. This is carnal ("of the flesh") and proceeds out of the untouched (unchanged) part of us – i.e. what is not transformed by God.