Helbredet mot din vilje.

Mennesker kan av og til komme i en livssituasjon der man ikke vet sitt eget beste, men da tar samfunnet ansvar og gjør det som i det lange løp vil være best. Du blir reddet, men der og da mot din vilje!

Om du er muslim, hindu, ateist eller kristen spiller ingen rolle. Er du alvorlig syk, men ikke i stand til å ta de avgjørelser som er riktig for deg, så vil vi redde deg.

Seksuell legning, etnisitet, om du lider under rus og kanskje også kriminalitet, betyr ingenting - vi vil redde deg, for det er den eneste moralske riktige å gjøre.

Dette er stort sett alle kristne enige i, og vi henviser ofte til Guds karakter når vi fronter denne vår kristne arv - vår medmenneskelighet. "Gud elsker ALLE" sier vi, og på en plattform av Guds uendelige kjærlighet mot alle mennesker, og kanskje spesielt de svakeste blant oss, strekker vi oss langt for å redde alle.

Men for kristne får denne universelle kjærligheten en logisk brist når det kommer til den praktiske utøvelsen av vår egen tro - kristendommen. For den har et helt annet budskap enn at alle skal reddes, inkludert de som ikke vil. For om du ikke sier ja til Jesus før du dør - uansett hva grunnen er - så vil den samme Gud sende deg til evig tortur i helvete.

Hvor er logikken?

Et annet eksempel er at alle kristne er imot slaveri - selvsagt ikke bare for kristne, men for alle mennesker. Din tro, religion, legning eller annet har ingenting å si, for slaveri er imot Guds hjerte.

Det samme gjelder dødsstraff. Majoriteten av kristne er imot å drepe mennesker uansett hvilken forbrytelse de har begått. Ja til og med massemord kvalifiserer ikke til dødsstraff.

Igjen referer vi til Gud, hans hjerte og karakter, og hevder at vi er da kristne, siviliserte mennesker? Det er ikke øye for øye, tann for tann lenger, men Gud elsker alle og hevner ikke drap med drap.

Men mange av de samme menneskene som er imot både slaveri og dødsstraff uavhengig av religion, etnisitet og legning, er faktisk for, ikke bare dødsstraff men evig tortur for alle mennesker som ikke har sagt ja til Jesus før de dør.

Er det Gud eller vi som ikke er konsekvente her?

I det ene øyeblikket skal selv de verste kriminelle reddes mot sin vilje, mens i det andre skal helt oppegående mennesker tortureres til evig tid? Og så bruker vi Guds kjærlighet som bevis i begge tilfellene?

I det ene tilfellet gjelder Guds kjærlighet og barmhjertighet alle mennesker, men når det kommer til det som virkelig betyr noe - vår evige skjebne -da er det et nådeløst skille mellom de som har sagt ja til Jesus før de døde, og alle de andre.

De skal tortureres for evig? Seriøst??

Vel, dette er mine tanker. Du, som vi alle, får gjøre deg opp din egen mening, men jeg har bestemt meg. Jeg tror Gud ikke vil miste ett eneste av sine barn, men redde dem alle - selv de som tilsynelatende motsetter seg redning.