Guds lov, eller syndens lov?

Noen hevder vi har en kamp mellom en sort og en hvit hund, mellom det gode og det onde i oss. Denne kampen vil aldri avsluttes før vi er trygt hjemme i himmelen, det vil si, for de som ikke taper kampen. I denne leksjonen skal vi se litt mer på disse kontrastene som Paulus kaller syndens lov i våre lemmer kontra Guds lov i våre sinn.

Verset vi bruker som utgangspunkt finner vi i Rom. 7:25: "Så tjener jeg altså Guds lov med mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av naturen."

Romerne 7 kan være litt vanskelig å forstå sånn ved en første gjennomlesning, men om vi tar oss tid til å sjekke litt hva de ulike begrepene betyr så blir det litt enklere. Om vi leser kapittelet i sin helhet ser vi at det handler om konflikten mellom vår syndige natur/syndens lov, og Guds lov i vårt sinn.

Enkelte tolker begrepet "vår syndige natur" til at den er vår iboende trang til å gjøre det onde, der Guds lov i våre sinn vil prøve å motvirke dette og få oss heller til å gjøre det gode. Mennesket må finne seg i å leve med denne konflikten i sitt indre.

La oss sjekke dette litt nærmere om det virkelig stemmer, og vi går til det anerkjente teologiske verktøyet Strongs for hjelp.

Der finner vi at "lov" i Rom. 7:25 kommer fra ordet nomos, og vi ser også at om det er en bestemt artikkel foran nomos (lov) skal det oversettes "Moseloven i den gamle Pakt." Men hvis den bestemte artikkelen mangler betyr nomos: en udefinert lov, et religiøst tankesett, noe man påvirkes og styres av.

Lov, både i "Guds lov" og "syndens lov" er i Rom. 7:25 uten bestemt artikkel og referer således ikke til Moseloven, men at man enten ledes av Guds Ånd i vårt indre, eller av oss selv i betydningen: løgnene i våre sinn.

Sinn er oversatt av nous og betyr vår mentale kapasitet, evne til reflektert tenking. Sinnet er det organ som Guds Ånd bruker for å kommunisere sine tanker og ledelse til oss.

Jeg kaller av og til sinnet for Guds interlinje direkte til det enkelte mennesket.

Sinnet vårt inneholder alltid en miks av løgn og sannhet (ingen sinn er hundre prosent fornyet og kjemisk renset for all løgn), og Paulus er den av apostlene som understreker viktigheten av at sinnets fornyelse. Fornyelsen skjer ved Guds Ånd uten vår aktive deltakelse, og er prestasjonsfri sett fra vårt ståsted.

Rom. 12:2-3: "Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne."

Når Paulus sier i Rom. 7 at vi: "tjener Guds lov med våre sinn" betyr dette at den delen av vårt sinn som er fornyet ved Guds Ånd alltid vil tjene Gud og gjøre Guds vilje. Den ufornyede delen som er der løgnene om Gud bor i sine festningsverk, vil aldri under noen omstendighet være Guds Ånd lydig. Det er derfor essensielt for enhver troende at man stiller seg villig til å la sinnet fornyes, om man ønsker å gjøre Guds vilje.

I og med at våre sinn kun er "delvis fornyet", er det derfor slik at vi på enkelte områder i livet "tjener Guds lov i våre sinn", mens på andre områder tjener "syndens lov slik vi er av naturen."

Syndens lov er oversatt av nomo hamartias. Hamartias (synd) består av to ord: a - som betyr "ikke" meros - som betyr "en del av"

Synd betyr altså alt det i mennesket (tanker, ord eller gjerning) som ikke er en del av Gud.

Synd betyr ikke kun en ond eller dårlig gjerning, men det i et menneskes sinn som ikke er en del av Gud, eller sagt på en annen måte, som ikke er forvandlet ved Guds Ånd.

I leksjonen "SYND = LØGN" kan du lese mer om dette.

Så kan selvsagt et ufornyet sinn utføre onde gjerninger, men som Jesus påpekte til jødene var det også synd å gjøre gode gjerninger med motivet å unngå straff og å oppnå belønning.

Vi har alle en konflikt mellom å ledes av Guds Ånd via den fornyede delen av sinnet, og å ledes av "oss selv" (fornuften, doktriner, grunnsannheter etc) via den delen av sinnet som ikke er fornyet.

Det som i dagens vers oversettes "av naturen" er ordet sarks. I en del ande bibelvers oversettes det kjød. Sarks er ikke i seg selv negativt, for Jesus hadde et kjød (sarks), og vi trenger et kjød for at Gud kan utføre sin vilje gjennom oss.

Sarks (kjød, av naturen, det rent menneskelige) betyr i Rom. 7 det som er av menneskelig opprinnelse - den delen av sinnet som ikke er fornyet ved den hellige Ånd.

Konklusjon

Romerne 7 forteller oss at vi ikke kan gjøre Guds vilje uten ved sinnets fornyelse, og vi trenger alle å forvandles ved fornyelsen av våre sinn. For den ufornyede delen av våre sinn er lett offer for løgnen, der den spiller på vår iboende trang til å behage Gud i den hensikt å føre oss inn i trelldom og bokstavtro.

Synd er ikke kun onde gjerninger, men alt i mennesket av tanker ord og gjerninger som ikke er en del av Gud. Om vi kun fokuserer på de onde gjerningene klarer vi aldri å ta i tu med synden i våre liv. For det er de gode gjerningene gjort på plattformen straff og belønning som er selve fødestuen til synden, for der får den som regel ikke bare vokse i fred, men vi gir den også mat ved at vi roser gode gjerninger uansett motiv.

Menigheten oppfordrer sine medlemmer til å gi for å få, velsigne for å bli velsignet, gjøre godt for å få godt, og lærer faktisk generasjoner opp til å tilfredsstille sin egen syndige natur. Vi skulle ha oppfordret dem til å fornye sine sinn, så de kan tjene "Guds lov i sine sinn, og ikke syndens lov slik de er av naturen."

Da passer det å avslutte med Paulus sin oppfordring til Kolosserne, der han advarer dem mot følgene av å gjøre gode gjerninger med feil motiv - tjene syndens lov slik de er av naturen.

Kol. 2: 20-23: "Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: "Ta ikke", "smak ikke", "rør ikke"? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur."

Strongs

nomos: that which is assigned, hence usage, law

Original Word: νόμος, ου, ὁ Part of Speech: Noun, Masculine Transliteration: nomos Phonetic Spelling: (nom'-os) Definition: that which is assigned, usage, law Usage: usage, custom, law; in NT: of law in general, plur: of divine laws; of a force or influence impelling to action; of the Mosaic law; meton: of the books which contain the law, the Pentateuch, the Old Testament scriptures in general.

3551 nómos – law. 3551 (nómos) is used of: a) the Law (Scripture), with emphasis on the first five books of Scripture; or b) any system of religious thinking (theology), especially when nomos occurs without the Greek definite article.

3551 /nómos ("law") then can refer to "the Law," or "law" as a general principle (or both simultaneously). The particular sense(s) of 3551 (nómos) is determined by the context.