Søk i bloggen

July 14, 2020

June 28, 2020

June 19, 2020

June 17, 2020

June 16, 2020

June 14, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Verdig eller uverdig, eller begge deler?

January 20, 2020

 

Er vi verdige, uverdige, eller er vi faktisk begge deler på en gang? I dag skal vi se litt på dette spørsmålet.

 

Spørsmålet i overskriften er spennende, og ikke minst utfordrende. For det handler om deg med alle dine tanker, ord og gjerninger. Og ikke bare den du er akkurat nå, men summen av den du har vært hele ditt liv.

 

Så hva svarer du? Er du verdig, uverdig, eller er du en blanding av de to?

 

 

Uverdig

 

Kristendommen lærer oss at før et menneske aksepterer Jesus som sin Frelser og Herre, og omvender seg fra sitt tidligere liv, er man uverdig. Uten denne aksepten av egen uverdighet kommer man seg faktisk aldri fra tilstanden uverdig, og til verdig.

 

For man må aller først "på alvor" ta inn over seg at man er uverdig et fellesskap med Gud, akspetere og omfavne sin egen urenhet, før omvendelsen blir godtatt av Gud. Men når man da ser seg selv uverdig, skitten, og så full av synd at man forstår at Gud selvsagt ikke kan ha noe med et så uverdig menneske å gjøre; først da blir angeren fra ens indre ekte og troverdig for Gud, og alle dine urenheter renses bort av Jesu blod.

 

Men presiserer at uten at du omfavner og tar inn over deg din UVERDIGHET, vil du aldri kunne bli VERDIG!

 

 

Verdig og uverdig

 

Dette er faktisk slik de aller fleste kristne ser seg selv; som både uverdige, men allikevel verdige. Dette henger ofte sammen med deres frelsesopplevelse, der de ble grundig forklart at de først måtte erkjenne sin uverdighet, FØR de kunne oppnå status som verdig.

 

Dette har ført til uttalelser som: "Gud elsker deg; ikke på grunn av, men på tross av!"

 

Tanken bak er at du "i deg selv" som også er et uttrykk som brukes i mange kristne sammenhenger, ikke er verdig å bli elsket, men fordi Jesus betalte prisen for din uverdighet så elsker Gud deg "på tross av" den du egentlig er.

 

Dette gir den gjengse kristne en oppfatning av at Gud i utgangspunktet ikke elsker DEG, det vil si som du er, men fordi Hans Sønn gav sitt liv for deg så på en måte MÅ Han elske deg. 

 

- i mange år gikk jeg rundt og følte skyld til Gud fordi det var jo min skyld at Han måtte ta livet av Sin Sønn. Mange ganger turde jeg derfor ikke be til Gud, men ville heller be til Jesus. Jeg tenkte som en jordisk pappa, og at hvis jeg hadde måtte ofre min sønn for å redde andre fra sin selvpåførte synd og rettferdige uverdighet, så vet jeg hva jeg hadde følt for sånne mennesker....

 

Andre helt vanlige "påstander" i den kristne verden er: "husk at du er støv, men du er allikelve Guds støv!"

 

Og hva med denne: "i deg selv er du en ussel makk, men du er Guds makk!"

 

Kristenheten selger dette tvetydige budskapet om at du "i deg selv" er like uverdig etter frelsen som før frelsen, og den eneste forskjellen er at fordi Jesus betalte DIN regning kan Gud tåle å ha fellesskap med deg. Men det er viktig å hele tiden minne deg selv om din uverdighet, i deg selv, din syndige natur som tolkes å være som "en sort hund" på innsiden som hele tiden vil gjøre onde gjerninger.

 

Hele livet som kristen påstås av mange å være en kamp mellom din uverdighet på innsiden, og det verdige - også på innsiden -  gitt deg av Gud, og at "den som holder ut til enden skal bli frelst!" Du kan nemlig falle tilbake til din uverdige tilstand underveis, og da blir det enda tøffere å bli verdig igjen. 

 

 

Verdig

 

Men det er et tredje alternativ, og det er at du faktisk er verdig, sånn helt på ordentlig! Jeg tror dette er det riktige, og ikke nok med at du er verdig, men du har heller aldri vært uverdig. Selv ikke i ditt mørkeste øyeblikk var du uverdig, men du var et Guds barn, like hellig og rettferdig som den dagen du ble født.

 

Men løgnen som kom inn i verden påstod at Guds favør måtte fortjenes, og at du "i deg selv" ikke var verdig. Adam og Eva falt for denne løgnen, og dette ga grobunn for løgnen om vår uverdighet "i oss selv." Men Bibelen sier masse om vår verdighet, ikke bare fra vi ble født, men faktisk FØR verden ble skapt.

 

Ef. 1:3-6. "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn."

 

Prøv å se for deg at du alltid har vært verdig, og at Gud alltid har elsket deg - ikke på tross av, men PÅ GRUNN AV!

 

Det er hvordan jeg i dag tolker Evangeliet, at du alltid har vært fullkommen, perfekt, feilfri, hellig, og det nydelige ordet; VERDIG!

 

Men hva med alt det slemme som mennesker har gjort, og gjør? Og hva med det jeg har gjort? Jeg føler meg overhodet ikke verdig, hellig og feilfri? Mitt svar er det samme som Bibelen sier, og det er å tillate den hellige Ånd å fornye ditt sinn, så du SER med dine indre øyne det Gud ser.

 

Rom. 12:2 sier det slik; "la dere forvandle ved at sinnet fornyes.."

 

2. Kor. 10:4-5 på denne måten: "For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

 

Når noen spør; "hvordan tror du Gud ser på deg?"

 

Da ser de fleste seg selv i speilet før de svarer. De tenker over hvem de er, hva de har tenkt, sagt og gjort, både før og etter de ble frelst, og så blir svaret summen av deres gjerninger. Ikke mange av oss gir seg selv dommen VERDIG, men de fleste velger kombinasjonen; verdig i Kristus, uverdig i seg selv.

 

Denne leksjonen er ment å få deg til å tenke litt over om hva som egentlig er sant om deg, for om du både er uverdig og uverdig, hva da med dette verset i Gal. 2:19-20:

 

"Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg."

 

Min tolkning er at løgnen som kom inn i verden fremdeles lever sitt fordømmende liv i store deler av kristenheten, og får deg til å se deg selv i speilet, der du skulle se deg selv i Kristus. Du blir en blanding av Guds barn og satans barn, verdig men allikevel uverdig, ren men allikevel skitten, elsket men ikke på grunn av, og vil aldri klare å se deg selv som Gud alltid har sett deg; ren, hellig og verdig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle