© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

March 24, 2020

March 22, 2020

March 17, 2020

March 15, 2020

March 14, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Hva er egentlig tilgivelse?

January 10, 2020

 

Tilgivelse er et sentralt begrep i kristenheten, og de fleste kristne har sin forståelse av hva ordet, og ikke minst hva konsekvensen av tilgivelse er. Mange tenker nok at tilgivelse er å bli frikjent på tross av at man er skyldig, og at din gjeld til Gud ble betalt av Jesus på korset.

 

Vel, la oss se om Bibelen kan gi enda mer forståelse av det sentrale begrepet "tilgivelse", og første bibelvers ut finner vi i Matt. 4:11: 

 

"Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham."

 

Ordet "forlot" er oversatt av "aphiēsin" som kommer fra rotordet "aphiémi", og betyr:

 

"forlate, sende bort, tillate å gå, gå, la være alene..."

 

Dette er helt udramatisk, og jeg tenker at de aller fleste kristne er enige i at djevelen FORLOT Jesus. Men det som kanskje ikke er fullt så udramatisk er at det er det samme ordet som oversettes TILGIVELSE. 

 

I Matt. 4:11 hadde det blitt helt feil med "tilgivelse" for da hadde setningen blitt:

 

"da tilgav djevelen ham."

 

Men i Kol. 1:14 er det ingen som reagerer på at "aphiémi"  er oversatt tilgivelse i stedet for forlot.

 

"Og i ham har vi forløsningen, tilgivelse ( aphesin) for syndene."

 

Kan det være at ordet tilgivelse ikke helt er forstått som det burde, og at tolkningen;  "å bli frikjent på tross av at man er skyldig" ikke er den riktige?

 

La oss se på noen flere bibelvers der grunntekstordet "aphiémi" er brukt, der det som er i fet skrift-type er oversatt fra grunntekstordet som også oversettes tilgivelse.

 

Matt. 3:15: "Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet."

 

Matt. 4:11: "Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham."

 

Matt. 4:20: "Straks lot de garnene ligge og fulgte ham."

 

Matt. 5:24: "så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham."

 

Matt. 5:40: "Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også."

 

 

Så et vers der "aphiémi" er oversatt "tilgivelse" i én oversettelse, men "forlate" i en annen.

 

Matt. 6:12: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." (2011)

 

Matt. 6:12: "Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere." (1978/85)

 

Det gir en helt annen mening å bli tilgitt sin skyld, eller å bare kunne forlate den. Det første gir oss en opplevelse av å være skyldig, men på tross av dette bli frikjent. Det andre, å forlate noe, peker ikke på en skyld eller gjeld, men sier bare at du kan gå bort i fra det som har plagd deg.

 

"Du er tilgitt" bekrefter to ting; at du er skyldig, men på grunn av at andre betalte gjelden din ble du (urettmessig) frikjent. Men i en vanlig rettsak ville du ha blitt dømt, for at du var skyldig var det ingen tvil om. Du stod faktisk i en gjeld til Gud du aldri i evighet kunne komme deg ut av!

 

Min tolkning av Evangeliet er derimot at vi aldri var skyldige Gud, men skapt hellige og rettferdige i Kristus, og utvalgt av Gud før verden ble skapt.  Av den grunn må derfor tilgivelse bety noe helt annet enn å bli frikjent i en rettsak der vi egentlig skulle vært dømt som skyldige.

 

Jeg mener at alt av urett som produseres av mennesker -  om det er gode gjerninger med det egoistiske motivet å oppnå en belønning og unngå straff, eller om det er onde gjerninger som alle forstår ikke har sitt opphav i Gud - er alt sammen et resultat av løgnen i våre sinn.

 

Slik jeg tolker "tilgivelse" er det ikke å bli frikjent på tross av sin skyldighet, men at vi kan forlate, gå bort fra den tidligere, innbilte opplevelsen av å være uverdig Guds fellesskap basert på kvaliteten av våre gjerninger. For jeg tolker det til at vi aldri var skyldige i annet enn å tro løgnen fra djevelen, og det er løgnen som skal dømmes - ikke vi!

 

Som avslutning vil jeg ta et kjent vers fra Jesu munn, referert i Matt. 6:14-15:

 

"For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt."

 

Tradisjonelt har dette blitt tolket til enten:

 

1. Dette er sagt i den gamle Pakt, og at det derfor ikke gjelder for oss i den nye Pakt. For i nådens tidsalder trenger vi ikke å kjøpe tilgivelse ved selv å tilgi, men nå er alle tilgitt på grunn av korset.

 

2. Det er universelt og tidsavhengig, og at din tilgivelse i nådens Pakt faktisk kan mistes om du selv ikke tilgir.

 

Min tolkning er annerledes da jeg tror at tilgivelse ikke betyr å bli frikjent på tross av sin skyld, men å forlate det tidligere prestasjonsbaserte forholdet til Gud der du "fikk som fortjent". Tilgivelse er å se at du aldri har vært skyldig, uverdig og skitten, men at du alltid har vært elsket av Gud, inkludert i Hans familie og fellesskap, og å forlate løgnen til fordel for sannheten.

 

Her er min oversettelse av Matt. 6:14:

 

"Når dere ser med deres innvendige, åndelige øyne at menneskeheten (anthrōpois) ikke står i gjeld til dere uansett hvilken urett de måtte ha begått mot dere, da vil dere også se at Gud ser på dere på samme måte. Men om dere ikke klarer å se at menneskeheten er ubetinget elsket, vil dere heller ikke klare å se dere selv elsket uavhengig av deres gjerninger."

 

 

Strongs

 

aphiémi

to send away, leave alone, permit

Original Word: ἀφίημι
Part of Speech: Verb
Transliteration: aphiémi
Phonetic Spelling: (af-ee'-ay-mee)
Definition: to send away, leave alone, permit
Usage: (a) I send away, (b) I let go, release, permit to depart, (c) I remit, forgive, (d) I permit, suffer.

 

863 aphíēmi (from 575 /apó, "away from" and hiēmi, "send") – properly, send away; release (discharge).

 

 

ánthrōpos 

man, also the generic term for "mankind"; the human race; people, including women and men (Mt 4:19, 12:12, etc.).

 

444 (anthrōpos) relates to both genders (male and female) as both are created in the image of God – each equally vested with individual personhood and destiny (cf. Gal 3:28). Accordingly, the Bible uses 444 (ánthrōpos) of a specific man, woman, or class (type, group) of people – i.e. mankind in general (inclusive of every man, woman and child; see also 1 Cor 11:7). (435 /anḗr specifically refers to a male and 1135 /gynḗ to a female.)

 

[444 /ánthrōpos ("man") answers to the Hebrew term, ̓adam – and 435 (anḗr) answers to the Hebrew term ̓ish.

 

K. Wuest, "There are two words in Greek which mean 'man,' anēr, which refers to a male individual of the human reace, and anthrōpos, which is the racial, generic term, and which has the general idea of 'mankind' " (3, Great Truths to Live By, 46).]

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload