Kast loss!

Har du din trygghet mer i hva du tror om Bibelen, enn hvem du er i Kristus? Er livet blitt som en seilbåt som ligger fortøyd til bryggen, med seilene pakket ned? Lengter du tilbake til den første perioden i kristenlivet der alt nytt var spennende, og det var trygt å seile inn i det ukjente?

I dag skal vi se litt på temaet å lytte til den innvendige, stille stemmen - til den hellige Ånd. Det som i starten av kristenlivet var så ukomplisert og trygt, men som etter som årene gikk ble både vanskelig og utrygt - ja til og med farlig og uansvarlig.

Årsaken er, slik jeg ser det, at man av menighet og forkynnere gradvis blir feilaktig opplært i å ha større tillitt til de riktige tolkningene av Bibelen, enn ledelsen av den hellige Ånd i den enkelte. Ikke så rent få ender faktisk opp som de skriftlærde på Jesus tid - de som gav sine tolkninger av skriften større autoritet enn Jesus!

Den første tiden

Tenk tilbake på den tiden da du kunne minst, men levde mest. Til den tiden Jesus snakket til deg hver eneste dag, og du kunne spørre ham om alt du lurte på. Den innvendige stemmen var din personlige guide, og intuitivt stolte du på alt han sa.

Men noe skjedde på veien. Kunnskapen tok større og større plass, og det ukompliserte fellesskapet med Jesus ble gradvis erstattet med kunnskapen om Jesus. "Det må stemme med Ordet" ødela tilliten til den hellige Ånds stemme - den som i begynnelsen var alt du hadde.

For tenk om det IKKE var Gud som snakket, men satan? Hvem kunne være sikker? Løsningen var å prøve alt på bokstaven, det vil si de rette tolkningene av bokstaven. Alt som ikke stemte med Bibelen måtte forkastes, også det den innvendige stemmen sa. For da var det ikke Gud, men satan som snakket til deg.

Etter en tid sluttet du å lytte til stemmen på innsiden - du visste ikke lenger hvem han var.

Skilsmissen

Heldigvis er det er en vei tilbake til den første tiden der man var trygg i det ukjente, og alt nytt lys var spennende. Tiden der seilene var heist, fortøyningen kastet, og foran deg lå eventyret - det åpne, ukjente havet. Løsningen er like enkel som den er vanskelig, og det å løsne fortøyningen til bokstaven, kaste loss, og heise seilene.

Men det koster, for jeg har vært igjennom denne "skilsmissen" og den var både lang og vond. For tidligere var jeg som en seilbåt med seilene nede, og lå trygt fortøyd til brygga. Tauet var Bibelen, og når det blåste litt i oppleste og vedtatte doktriner - mine sannheter - bandt jeg bare tauet enda fastere.

Selv om det jeg hørte virket logisk "i magen" og jeg hadde lyst å tro det, så vågde jeg ikke. For da måtte jeg jo om ikke løsne fortøyningen helt, men i det minste gi litt mer slakk. Da lå jeg ikke like trygt lenger! Jeg følte meg utrygg!

Stemmen på innsiden, vinden som blåste på seilene mine, sa at Gud var mye bedre enn jeg til nå hadde trodd, og at han var akkurat som Jesus. Stemmen fikk seilene i båten til å blafre i vinden, men heldigvis lå de trygt pakket ned. Fortøyningen var også stram og sikker, og mine innlærte bibelvers parerte alle disse nye "farlige" tankene.

Prøveturene

Men så var det allikevel noe som var galt, og jeg kjente det så godt. Det var en god følelse langt inne i magen, der den hellige Ånd bor, og det var som om Han bekreftet at jeg trygt kunne lytte til dette nye. "Bare løsne litt på fortøyningen, litt etter litt" sa han. "...og så kan du også ta opp seilene, litt etter litt."

Jeg prøvde meg fram, og gikk fra "Bibelen alene, skrift forklarer skrift» til å være som Paulus og ledet av Ånden. Av og til kastet jeg loss, tok opp seilene, og nøt fremdriften i livet når den hellige Ånd fikk "blåse meg " dit han ville. Men da jeg så hvor langt jeg var fra land kom frykten og paralyserte meg, og jeg manøvrerte meg tilbake til brygga, tok ned seilene, og via mine gamle, trygge favoritt-vers fortøyde jeg meg til brygga igjen.

Det hadde vært en spennende tur, men dette ble for uansvarlig. Det var for mange vers i Bibelen som måtte kasseres, og det gikk ikke. Det ble rett og slett for skummelt. Jeg mener, bare tenk på hva denne utroskapen mot Bibelen i ytterste konsekvens ville føre til? Frafall og det som verre var?

Så jeg lå litt til ved den trygge og kjente brygga, men det tok ikke lang tid før jeg lengtet etter å oppleve den hellige Ånd blåse i seilene, kaste loss, miste kontrollen, og bli ført ut på det åpne havet igjen. For livet var aldri så godt å leve som når den hellige Ånd talte oppmuntrende ord, og åpenbarte mer og mer av Guds hjerte for meg.

Jeg simpelthen elsket å bade i dette nye lyset!

Jeg kastet endelig loss

Turene ble lengre og lengre, og landliggene ved brygga ble kortere og kortere, og en dag skjedde det. Jeg kastet ikke bare loss for en ny tur, men jeg kastet tauet en gang for alle. Seilene låste jeg fast i øvre stilling så de aldri mer kan komme ned.

Jeg gjorde den bestemmelse å alltid la den hellige Ånd (som er Jesus (Joh. 14-16), være den endelige autoriteten i mitt liv. Bibelen fikk (slik jeg opplever det) tilbake sin opprinnelige og tiltenkte rolle - som en inspirasjonskilde om Jesus.

I de årene som har gått etter at jeg endelig kastet loss, har jeg fått åpenbart mer om hvem Gud er enn i hele mitt tidligere "bokstavtro" kristenliv. Den hellige Ånd ledelse er detaljert og tydelig, trygg og ansvarlig, for jeg er ikke lenger fortøyd til gamle doktriner, tolkninger, oppleste og vedtatte sannheter, og seilene (mine innvendige ører) er konstant ÅPNE!

Til deg som fremdeles ligger ved brygga, og som av og til tar deg en liten luftetur med seilene oppe, så vit at jeg vet hva du gjennomgår. Det er litt skummelt og godt på en gang, ikke sant? Men bare våg å stole på hva den hellige Ånd sier til deg personlig, for det er slik Guds måte å lede deg trygt og sikkert gjennom livet; og ikke minst spennende og interessant.

Johannes 16:13: "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet!"