En listig plan

Det heter seg at om du skal du forgifte noen, må du passe på å blande giften i noe de liker. For hvis du blander den i noe de misliker er sjansen liten til å lykkes. Ingen spiser jo det de ikke liker!

Det andre som er viktig er at giften ikke må smake vondt, slik at det uheldige offeret ikke spytter den ut igjen før den får utført det det er tenkt til. Den forgiftede maten må smake like godt som den maten som er uten gift, og gi deg den samme følelsen av velvære og tilfredshet som du er vant til.

Giften må heller ikke må skille seg ut visuelt, men se helt lik ut som den maten som er uten gift. Og sist, men ikke minst, så må den forgiftede maten serveres i kjente omgivelser, og i en atmosfære du kjenner deg trygg og komfortabel i.

Når disse faktorene er på plass kan planen iverksettes, og den som er målet har i praksis ingen reell sjanse til å avsløre komplottet. Til det er planen for listig og gjennomtenkt!

Dette er en god beskrivelse på hvordan synden operer, for den serveres på samme listige måte. Den kommer i perfekt forkledning, skjuler seg i gode gjerninger, og serveres i omgivelser vi er komfortable og trygge i.

La oss lese et vers som forklarer litt mer om dette, og vi ser på Rom. 7:13: "Den brukte det gode til å føre meg i døden, og slik skulle det bli klart hvordan synden virkelig er."

Synden bruker det GODE for å føre oss i døden!

Synden forkler seg altså i det vi liker, det som smaker godt, likner på det vi liker å spise, og den serveres i trygge og velkjente omgivelser. Hadde synden kommet usminket og "som seg selv" hadde vi alle kjent den igjen, og stått den imot. Men synden er dessverre smartere enn som så, og lever derfor sitt ødeleggende liv godt gjemt i mange lovsangs-tekster, forkynnelse, doktriner, og oppleste og vedtatte kristne sannheter.

Synden har gjort seg selv vanskelig å avsløre!

Jesus kom for ikke bare avsløre synden, men også for å kjøpe oss fri fra den. Så hvem er vel bedre egnet til å beskrive hav synd egentlig er enn Jesus? Dette er hans beskrivelse i Joh. 16:9:

"Synden er at de ikke TROR på meg!"

Han sier ikke at synden er at de ikke GJØR som meg, men at de ikke TROR på meg.

Synd er altså ikke er et verb som peker på noe vi gjør, men et substantiv som peker på noe vi tror. Hvis vi går til Strongs så ser vi at synd er oversatt av substantivet Hamartia og betyr:

"ikke en del av Gud, det som ikke er generert av Guds virksomme tro i et menneske, ikke har sin opprinnelse i Gud, det som produseres av en annen kilde enn Gud, bomme på målet."

Synd peker på opprinnelsen - ikke på kvaliteten.

Dette er viktig at vi forstår, for ellers vil vi kjempe en kamp mot syndens konsekvenser - en kamp vi aldri vil vinne da den gjøres i egen kraft, og på feil arena. Når vi vet at synd er å ikke tro på Jesu nåde og kjærlighetsbudskap, som stod i sterk kontrast til datidens gjerningsbaserte religion, så leser vi Rom. 7:4-6:

"Slik er det også med dere, brødre. Fordi Kristus døde, er også dere døde og står ikke under loven; dere tilhører en annen, han som stod opp fra de døde, og vi skal bære frukt for Gud. Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død. Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven."

Synden ble vakt til live av loven - ikke av lovløsheten!

Som i bildet i innledningen ser vi at synden spiller på vår iboende trang til å være Gud til behag. Men bedraget ligger i at vi loves en belønning hvis vi gjøre det gode, men en tilsvarende straff om vi ikke gjør det. Dette tillegget med straff og belønning har ikke sin opprinnelse i Gud, men er plattformen synden opererer på.

For Gud elsker oss ikke son en konsekvens av våre gode gjerninger, men Han elsker oss som foreldre elsker sine barn - uavhengig av hva vi gjør.

Ef. 2:8-9: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg."

Verset over er kanskje ett av de mer kjente versene i Bibelen, men jeg vil du skal legge merke til ordet FOR i begynnelse av setningen. Dette ordet "for" betyr at versene tidligere inneholder kontrasten til frelse uavhengig av våre gjerninger, og i Ef. 2:1-3 finner vi svaret:

"Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre."

Kontrasten til frelse uavhengig av gjerninger er å la seg lede av den syndige naturen - gjerningsbasert frelse. Synden er altså å tro løgnen som påstår at dine gode gjerninger kjøper deg fordeler hos Gud, og at Guds favør må fortjenes!

Loven forsterker løgnen - syndens plattform - og er listig konstruert. La oss lese hva Bibelen sier om loven, og vi går til Rom. 7:7:11:

"Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære. Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, for uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde. Slik viste det seg at det som skulle gi liv, førte til død for meg. For synden benyttet seg av budet og bedrog og drepte meg med det."

Loven er en miks av sannhet og løgn, og inneholder sannheten om Gud servert på løgnens plattform.

Det er gift blandet inn i noe du liker!

På den ene siden forteller loven sannheten om Gud, og at løgn, svik, tyveri, bedrag og mord ikke er en del av Ham. Loven forteller om en god Gud med omsorg for menneskene, og gir oss retningslinjer til et godt og fredelig liv. Men når disse sanne beskrivelsene av Gud legges på en plattform av straff og belønning, blir loven syndens medspiller og et verktøy i satans hånd.

1. Kor. 15:56: "....det som gir synden kraft, er loven."

Når du "gjør godt for å få godt," og dine gode gjerninger ikke har sin opprinnelse i Gud, da kaller Bibelen dette for synd. En viktig del i syndens listige bedrag er at de gode gjerningene, de som ikke har sin opprinnelse i Gud, faktisk belønner deg med gode følelser og på den måten lurer deg til å tro at du gjør det rette.

Kol. 2:20-23: "Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur."

Synden er vanskeligere å avsløre, men ikke umulig. Løsningen er like genial som den er prestasjonsfri fra din side. Bibelen kaller det sinnets fornyelse.

Rom. 12:2: "la dere forvandle ved at sinnet fornyes."

2. Kor. 10:4.5: "For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.."

Synden er ikke hva vi kanskje automatisk har trodd? Har vi sloss på feil arena, mot konsekvensene uten å kjenne til selv kilden? Jeg vil slutte med et par vers fra Rom. 8:1-3, og vil inspirere deg til å kjenne etter i din ånd om disse velkjente versene vil gi deg nytt lys og dypere innsikt i Evangeliets hemmeligheter.

"Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur."