© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

December 5, 2019

December 1, 2019

November 30, 2019

November 28, 2019

November 26, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Gir vi mat til feil hund?

November 23, 2019

 

I dag skal vi se på noe virkelig spennende, og det handler om hva som egentlig er synd i Bibelsk forstand. Vi er vel alle enige om at synd er handlinger som ikke er etter Guds hjerte, men som går i feil retning og er ødeleggende for oss, vårt forhold til både mennesker og Gud (det siste skjer i vårt sinn - ikke i Guds sinn).

 

Synd er ganske enkelt negativt, ødeleggende og en styggedom uansett hvordan man ser på det, og noe alle burde "sloss" mot, for å bruke det uttrykket. Der tror jeg vi alle er "på samme side."

 

Et gammelt indianer-sagn forteller om en sort og hvit hund, der den som får mest mat vinner over den andre. Den sorte er den onde, og den hvite den gode.

 

Den sorte hunden er et bilde på den syndige naturen, og vi oppfordres til å derfor sulte den ut ved å kun gjøre gode gjerninger - ikke onde. Tanken er at den syndige naturen vokser når vi gjør onde gjerninger, men svekkes når vi gjør gode gjerninger.

 

Men hva om vi har tatt feil? Hva om det er den hvite hunden som er den onde, og at vi totalt har misforstått hva som er synd, og den syndig naturens karakter?

 

Jeg tror faktisk det, og mener å se noe dramatisk nytt i Evangeliet som jeg vil dele med deg i dag. Jeg har vært inne på det i det siste via leksjonene: 

 

DET DU IKKE VISSTE OM SYNDENS NATUR

 

og

 

HVA ER SYNDIG NATUR

 

og denne leksjonen er en fortsettelse av de to. I overskriften spør jeg om vi gir mat til feil hund, og om vi ved å sloss mot synden på feil arena? Sloss vi mot å gjøre onde gjerninger, der vi skulle sloss mot å gjøre gode gjerninger der motivet er å få noen fordeler hos Gud?

 

Har fienden lurt oss til å sloss mot feil motstander; mot feil hund? Handler synd om motivet bak det vi gjør, få en fordel hos Gud og gjøre Gud til lags? Kan det være at synd overhodet ikke har noe med onde gjerninger å gjøre i det hele tatt?

 

La oss gå grundig til verk og se på et kjent kapittel i Efeserbrevet, nemlig kapittel 2. Av konteksten ser vi at det handler om at frelse ikke er av gjerninger, men av nåde. Eller lov kontra nåde, som jo var Paulus hovedbudskap.

 

Efeserbrevet er også det brevet som forteller deg hvem du er, og hva du har - et slags testament om du vil - og er et brev fra Paulus til Efeserne der innledningen legger føringer for resten av brevet:

 

Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt.."

 

Dette i seg selv er voldsomt dramatisk, sett i lys av samtiden, der det var opplest og vedtatt at frelse måtte fortjenes via gode gjerninger. Paulus sier faktisk at ikke bare de, men at ALLE er utvalgt av Gud FØR verden ble skapt. Denne opplysningen er viktig å ha i tankene når vi når fortsetter leksjonen.

 

Men som sagt, vi skal se nærmere på kapittel 2, og vi leser fra vers 1-3:

 

"Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre."

 

Først vil jeg forklare et par ord;

 

Misgjerninger betyr ikke onde gjerninger, men å bomme på sannheten - ikke nødvendigvis bevisst, og i ond hensikt.

 

Synder betyr heller ikke onde gjerninger, men å bomme på målet. Det er et ord som i betydning samsvarer med misgjerninger.

 

Leve på verdens vis betyr ikke å "drikke og hore, lyve, stjele og ødelegge", men å leve i henhold til den rådende oppfatning av rett og galt. Jødene levde på verdens vis, og de prøvde å gjøre så godt de kunne.

 

Ledet av herskeren i luftens rike betyr ikke å være styrt av satan til å "drikke og hore, lyve, stjele og ødelegge", men at våre handlinger er initiert av en løgn.

 

Den ånd som er virksom i de ulydige (sønner av ulydigheten) betyr at man ledes av en den samme ånd som de skriftlærde og jødene, altså loven, ikke lovløsheten.

 

Fulgte lystene vår syndige natur betyr at de adlød en iboende trang til å gjøre en bestemt type handlinger. Tradisjonelt har vi tenkt at den sorte hunden står bak disse, og at det er en type handlinger/gjerninger vi visste var imot Guds både hjerte og vilje.

 

Vi var av naturen under Guds vrede, betyr ikke at Gud var sint på oss, men at våre handlinger vekket hans positive pasjon mot oss fordi vi gjorde noe som ikke var bra for oss. Vi ødela for oss selv, og hans pasjon ble vekket for å hjelpe - ikke straffe.

 

Ok, dette var mye, jeg vet det, men det er viktig at vi forstår hva vi leser. Her kommer en mye enklere versjon (min) av Ef. 2: 1-3: 

 

"Dere visste ikke at dere var Guds barn i kraft av Hans utvelgelse før verden ble skapt, og lot dere lede av den syndige naturen som "lurte" dere til å prøve å fortjene å bli det via gode gjerninger."

 

Da gir det Paulus sier videre i vers 4-10 plutselig mening:

 

"Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

 

Budskapet fra Paulus er at den syndige naturen manipulerte dem til å tro at de måtte fortjene det ufortjente, og at den syndige naturen er opphavet til denne iboende trangen til å søke å bli akseptert av vår Gud og Far via å gjøre så godt vi kan.

 

Jeg sier det bare rett ut til deg at jeg opplever å ha sett noe nytt, og det er at den syndige naturen er den HVITE HUNDEN! Den er vår iboende "på autopilot" trang til å gjøre gode gjerninger, i den tro at de i det minste teller litt på vektskålen, at Gud liker oss litt bedre, vi får litt mer velsignelse, og at livet går litt lettere.

 

For ikke å snakke om når kontrasten er evig tortur i et helvete. Det er vel ingenting som den syndige naturen, og dets opphav, liker bedre enn at vi mennesker fant opp konseptet helvete. Jeg påstår at ingenting kommer i nærheten av å produsere mer synd enn løgnen om helvete, og den syndige naturen elsker at vi forkynner denne løgnen.

 

Frykten for å havne der gjør at den, ikke sorte, men hvite hunden vokser og vokser, og vi gjør, gir, ber og lovsynger, går på møter og konferanser mer enn noen gang. Det underliggende motivet er å gjøre alt vi kan for at Gud skal belønne oss med evig liv når den dagen kommer, og dette er den syndige naturs listige spill. Den forkler seg som en lystes engel, og belønner oss med gode følelser jo mer vi gjør av det vi tror er rett. (synder) 

 

Den syndige naturen ELSKER løgnen om helvete!

 

I Rom. 7:5 ser vi at det er loven med alle dens oppfordringer om å gjøre gjerninger Gud har behag i, som trigger den syndige naturen i oss:

 

"Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død."

 

Når du tenker på det, så var jo dette Jesu budskap? Det var jo de som gjorde gode gjerninger for Gud - jødene og de skriftlærde - som Jesus kalte fortapte? (fortapte får av Israels hus - Matt. 15:24, 1930)

 

Tenk om vi har bommet på målet hele gjengen, når vi har trodd vi har gjort det rette? Tenk om den egentlig og eneste synden virkelig er som Jesus sa; "at de IKKE tror på meg" (Joh.16:9) , og at vi har gitt mat til feil hund?

 

Du får lese, gruble, bli sint, bli glad, men les gjerne også de tidligere leksjonene for å få et bedre bilde. Men jeg tror ikke det er mulig å komme til en annen konklusjon enn at den syndige naturen er vår iboende trang til å gjøre gode gjerninger for å fortjene Guds gunst. Det stemmer også med syndefallet, der Adam og Eva ble manipulert av slangen til å spise av det forbudte treet - ikke for å gjøre opprørske handlinger mot Gud - men for å gjøre det de trodde Gud likte.

 

Hvis det er slik, og flere får se dette, ja da tror jeg det jeg kaller den siste kjærlighevstekkelsen, virkelig får farten opp.

 

 

Strongs

 

Misgjerninger

Paráptōma

 

(from 3895 /parapíptō, see there) – properly, fall away after being close-beside, i.e. a lapse (deviation) from the truth; an error, "slip up"; wrong doing that can be (relatively) unconscious, "non-deliberate."

 

Synder

hamartía

 

("sin, forfeiture because missing the mark") is the brand of sin that emphasizes its self-originated (self-empowered) nature – i.e. it is not originated or empowered by God (i.e. not of faith, His inworked persuasion, cf. Ro 14:23).

 

Verdens vis

kósmos

 

(literally, "something ordered") – properly, an "ordered system" (like the universe, creation); the world.

 

the world, universe; worldly affairs; the inhabitants of the world; adornment.

HELPS Word-studies

 

Sønner (av ulydigheten) i Norsk Bibel oversatt "i de ulydige"

hyiós 

 

properly, a son (by birth or adoption); (figuratively) anyone sharing the same nature as their Father. For the believer, becoming a son of God begins with being reborn (adopted) by the heavenly Father – through Christ (the work of the eternal Son). In the NT, 5207 /hyiós ("son") equally refers to female believers (Gal 3:28).

 

5207 /hyiós ("son") emphasizes likeness of the believer to the heavenly Father, i.e. resembling His character more and more by living in faith ("God's inwrought persuasons," see 4102 /pístis).

 

5207 /hyiós ("son") highlights the (legal) right to the Father's inheritance, i.e. as the believer lives in conformity with the Father's nature (purpose).

 

Ulydigheten

apeítheia

 

(from 1 /A "not" and 3982 /peíthō, "persuaded") – properly, someone not persuaded, referring to their willful unbelief, i.e. the refusal to be convinced by God's voice. This is the core-meaning of the entire word-family: 543 (apeítheia), 544 (apeithéō), 545 (apeithḗs). All these cognates focus on man's decision to reject God's offers of faith, i.e. refusal to be persuaded in their heart concerning obeying His will (Word).

 

Ånd

pneúma

 

properly, spirit (Spirit), wind, or breath. The most frequent meaning (translation) of 4151 (pneúma) in the NT is "spirit" ("Spirit"). Only the context however determines which sense(s) is meant.

 

“De ulydige” – “sønner av ulydighet»

hyiós

 

properly, a son (by birth or adoption); (figuratively) anyone sharing the same nature as their Father. For the believer, becoming a son of God begins with being reborn (adopted) by the heavenly Father – through Christ (the work of the eternal Son). In the NT, 5207 /hyiós ("son") equally refers to female believers (Gal 3:28).

 

Lystene

epithymía

 

(from 1909 /epí, "focused on" and 2372 /thymós, "passionate desire") – properly, passion built on strong feelings (urges). These can be positive or negative, depending on whether the desire is inspired by faith (God's inbirthed persuasion). See 1937 (epithymeō).

 

Syndige natur

Sárks

 

 ("flesh") is not always evil in Scripture. Indeed, it is used positively in relation to sexual intercourse in marriage (Eph 5:31) – as well as for the sinless human body of Jesus (Jn 1:14; 1 Jn 4:2,3). Indeed, flesh (what is physical) is necessary for the body to live out the faith the Lord works in (Gal 2:20).]

 

«av naturen under Guds vrede,» - «children by nature of wrath”

 

Barn

téknon

 

("a child living in willing dependence") illustrates how we must all live in utter dependence upon the Lord (moment-by-moment), drawing guidance (care, nurture) from our heavenly Father. 5043 (téknon) emphasizes the childlike (not childish) attitude of heart that willingly (gladly) submits to the Father's plan. We profoundly learn this as we are receptive to Christ speaking His rhēma-word within to impart faith (cf. Ro 8:16,17 with Ro 10:17, Gk text).

 

Natur

phýsis

 

properly, inner nature, the underlying constitution or make-up of someone (something).

 

Vrede

orgḗ

 

(from orgáō, "to teem, swelling up to constitutionally oppose") – properly, settled anger (opposition), i.e. rising up from an ongoing (fixed) opposition.

 

3709 /orgḗ ("settled anger") proceeds from an internal disposition which steadfastly opposes someone or something based on extended personal exposure, i.e. solidifying what the beholder considers wrong (unjust, evil).

 

["Orgē comes from the verb oragō meaning, 'to teem, to swell'; and thus implies that it is not a sudden outburst, but rather (referring to God's) fixed, controlled, passionate feeling against sin . . . a settled indignation (so Hendriksen)" (D. E. Hiebert, at 1 Thes 1:10).]

 

anger, wrath, passion; punishment, vengeance.

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload