© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

December 5, 2019

December 1, 2019

November 30, 2019

November 28, 2019

November 26, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Det du ikke visste om syndens natur

November 21, 2019

 

Hva tror du "syndens natur" egentlig er? Hvis du tror det er en iboende trang til å gjøre onde gjerninger - en sort hund på innsiden -  er du ikke alene, men er det rett? Dette skal vi se på i denne leksjonen, og ta for oss en del kjente bibelvers. Vi begynner med å lese Rom. 7:5:

 

"Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død."

 

Mange tenker "på autopilot" at det som vekkes til live er lysten til å gjøre onde gjerninger. Men om vi lser litt nøyere ser vi at det  står: 

 

"syndene og lidenskapene vakt til live av loven!"

 

Den syndige naturen vekkes til live av loven, ikke av lovløshet. Den samme påstanden finner vi i 1. Kor. 15:56: "...det som gir synden kraft, er loven."

 

Syndens bensin er altså loven!

 

La oss lese litt mer i samme kapittel og vers 6: 

 

"Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven."

 

Vi er løst fra det som trigget den syndige naturen til å synde, som var loven. Slik jeg tolker det så er den syndige naturen da vår iboende trang til å gjøre gode gjerninger, ikke onde. For syndens natur "får mat" og vekkes til live av loven, og hva sa loven? Jo, den sa at Guds velsignelse og relasjon må fortjenes via våre gode gjerninger.  Den syndige naturen trigges altså av et krav om våre prestasjoner!

 

Det betyr slik jeg ser det, at om man lar den syndige naturen få fritt spillerom i oss så ender vi ikke opp som lovbrytere, men lovlydige, og utad tilsynelatende rettferdige mennesker. Eller gode kristne, som vi også retorisk kan kalle det.

 

Den syndige naturen vil, hvis den får tillatelse til det i et menneskes sinn, oppmuntre oss til å gjøre gode gjerninger for å fortjene Guds favør!

 

Vi må finne flere bibelvers og se om dette virkelig kan stemme, og neste vers er Rom. 8:5:

 

"De som lever etter sin syndige natur, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til."

 

Igjen ser vi uttrykket; å leve etter sin syndige natur, og i Rom. 7:5 så vi at den syndige naturen ble vakt til live av loven. Her brukes uttrykket; å være opptatt av det som hører mennesket til, som indikerer at mennesket  har en iboende tendens til å søke å fortjene Guds gunst, felleskap, og velsignelse ved å gjøre gode gjerninger.

 

Vi leser videre, og er kommet til vers 7 der det står slik: "Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje."

 

Hvem av oss har vel ikke trodd at dette vi av naturen trakter etter, og som er fiendskap mot Gud, er onde gjerninger? Men la oss lese mer, og prøve å ha i tankene at "den syndige naturen" så langt kan se ut til å bety; vår iboende trang til å gjøre oss fortjent til å bli et Guds barn via gode gjerninger.

 

Vers 12-15: "Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den. For hvis dere lever etter den, må dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: "Abba, Far!"

 

Tenk om å drepe kroppens onde gjerninger peker på motivet bak de gode gjerningene - ikke å ta oss sammen? Kan det også bety at vi er Guds barn, og at syndens natur prøver  å hindre oss i å se denne sannheten? Kan det hende at det er så bra? Jeg bare spør.

 

Har du forresten sett likheten mellom Rom. 7:5: "Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død."

 

og

 

Rom. 8:12: "Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den. For hvis dere lever etter den, må dere dø."

 

Ser du at syndens natur, den iboende trangen til å fortjene Guds gunst, fører til død? Den døden det er snakk om er ikke fysisk død, det forstår vi av sammenhengen, men er oversatt av thanatos, og betyr at man i sitt sinn separerer seg fra livet med Gud. Kan det virkelig være at vi totalt har misforstått begrepet "synden natur" og da også hva synd faktisk er? 

 

Har vi i alle disse år sloss mot onde gjerninger, prøvd å leve så rett som mulig, der kampen egentlig skulle være mot den iboende trangen til å fortjene det ufortjente? Har vi faktisk "bommet på målet", som er ordet oversatt synde, og kjempet mot nåden , den ubetingede kjærligheten, og Guds faktiske natur?

 

Jeg tolker alle disse versene til at vår syndige natur er vår iboende trang til å søke å bli belønnet med Guds favør ved å gjøre gode gjerninger. Men la oss finne enda flere vers, og denne gangen går vi til Gal. 6:8 og leser et kjent vers:

 

"Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden."

 

Igjen så har vel mange av oss tenk at å "så i sin syndige natur" er å gjøre onde gjerninger, men kan det være at vi har tatt feil? Jeg tror det, for se hva versene 11-15 forklarer:

 

"Se det jeg nå selv skriver til dere med så store bokstaver! De som vil tvinge dere til å la dere omskjære, er slike som vil ta seg godt ut blant mennesker og slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors. Og de som lar seg omskjære, holder selv ikke loven, men de vil at dere skal bli omskåret, så de kan skryte av denne ytre tingen som er skjedd med dere. Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning."

 

Jeg klarer ikke å toke dette annerledes enn at det å så i den syndige naturen er å gjøre gode gjerninger med feil motiv, og i den tro at Gud belønner tilbake.

 

Neste vers henter vi fra Efeserbrevet, og vi leser først Ef. 2:1-3:

 

"Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker."

 

Hvis du er helt ærlig; hva har du tenkt når du har lest dette? Jeg tror ikke jeg tar mye feil om du har tenkt at Paulus beskriver ufrelste mennesker som gjorde onde gjerninger, ikke sant? Men hva om det er feil, og han snakker om mennesker, som ikke visste de var Guds barn, prøvde å fortjene å bli det ved å gjøre gode gjerninger? Altså at de gjorde så godt de kunne, og ikke så dårlig de kunne?

 

Versene som kommer etter forklarer det slik jeg leser det, og vi leser vers 4-10:

 

"Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

 

Vi var døde, som betyr at vi var separert fra Gud i våre sinn. Denne separasjonen i våre sinn (ikke i Guds sinn) var på grunn av vår synd, som er å prøve å fortjene Guds gunst via gode gjerninger.

 

Synden var at vi gjorde godt, men med feil motiv! Det er vel det Jesus også sier i Joh. 16:9: "synden er at de ikke tror på meg." (han sier ikke at synden er at de ikke GJØR som meg!) Synd beskriver altså en tilstand i sinnet, som sekundært fører til at man prøver å fortjene å bli det vi er utvalgt til; et Guds barn. Syndens natur driver deg ikke til å gjøre onde gjerninger, men til gode gjerninger, men med det uriktige motiv å tilfredstille Gud.

 

Det som jeg mener bekrefter at å leve etter sin syndige natur er prøve " å frelse seg selv"  - "fortjene Guds gunst" ved sine gode gjerninger, kommer i de meget kjente versene 10-12: 

 

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

 

Den syndige naturen tilfredsstiller vårt følelsesliv, og i det ligger bedraget. De gode følelsene belønner oss, og vi tror derfor vi gjør det rette.

 

Jeg synes det er passende å la Paulus sine ord i Kol. 2:20-23 avslutte denne leksjonen:

 

"Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: "Ta ikke", "smak ikke", "rør ikke"? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur."

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload