Utvalgt før verden ble skapt
Det sies at Evangeliet er for godt til å være sant, men allikevel sant. Paulus, som tidligere forfulgte Guds menighet med "det står skrevet" som bevis, endret totalt sin tilnærming til Evangeliet etter sitt personlige møte med nåden - med Jesus. Kanskje dette lille innlegget vil gjøre det samme med deg?
Rom. 8:29-30: "Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
Disse ordene fra Paulus er helt enestående, og om du virkelig leser hva han sier så tror jeg at ditt syn på Gud, Evangeliet, frelse, ny fødsel, ny skapning, og for ikke å snakke om fortapelse og helvete aldri mer vil bli det samme.
La oss begynne å "grave" litt, og vi begynner med å se litt på helheten. Summen av påstandene er at Gud allerede har;
- vedkjent seg oss - bestemt oss til å formes etter Hans bilde - vi skal bli Jesus søsken - bestemt oss til søskenrelasjon - erklært oss rettferdige - gitt oss rettferdighet
og alt dette er altså gjort av Gud PÅ FORHÅND.
Dette stemmer hundre prosent med hva vi kan lese i Ef. 1:4: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt."
Vi ser litt grundigere på Paulus sine påstander: "Dem som han på forhånd har vedkjent seg,"
Ordet "vedkjent" er oversatt fra "proginṓskō" og er sammensatt av to ord; pró, (tidligere/før) og ginṓskō, (å kjenne).
Ginṓskō er det samme ordet som brukes i Joh. 17:3: "Og dette er det evige liv at de kjenner (ginṓskō) den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus."
Kjenne/ginṓskō betyr et så intimt og personlig kjennskap/fellesskap at det på hebraisk også ble brukt om samleie.
Evig liv/frelse er som vi vet å være kjent/ginṓskō av Gud, og Paulus sier altså i Rom. 8 at vi PÅ FORHÅND (pró) allerede er KJENT(ginṓskō) av Gud.
Vi hadde altså det evig livet/frelsen (var kjent av Gud) allerede FØR SKAPELSEN! Vi var "proginṓskō" av Gud! Vi visste det bare ikke, men Gud visste det! Frelse er således å få vite det Gud alltid har visst!
Men det kommer mer; og vi leser; "har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken."
"På forhånd bestemt" er oversatt fra "proorízō" og betyr;
"Å pre-etablere grenser FØR Skapelsen"
Dette forsterker inntrykket av at Gud har bestemt seg for hvordan det skal gå med oss, og at dette var besluttet og bestemt allerede FØR VERDEN BLE SKAPT!
Vers 30 begynner slik; "Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt."
Det er samme ordet, "predestinert" (proorízō) som brukes, og som betyr at vår destinasjon, vårt mål, vår skjebne er bestemt på forhånd av Gud.
Predestinasjons-tanken, altså universell forsoning forsterkes av at Paulus sier vi er kalt "kaleó" som betyr;
"I call, summon, invite / Jeg kaller, innkaller, inviterer."
Vi er altså invitert på forhånd til evig fellesskap med Gud.
Vi ser på siste del av verset, og det går slik: "Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
Vi vet nå at vi er kalt på forhånd, altså før verden ble skapt, slik at vårt mål - evig liv med Gud - er en allerede fattet beslutning. Men det er mer, for vi er også erklært rettferdige.
"Erklært" er oversatt fra "dikaióō" og Strongs forklarer;
Godtatt av Gud, har den rette standard, gjort rettferdige, og frikjent for alle anklager ved Guds nåde. Denne rettferdigheten fikk vi ikke først da vi ble frelst/ble klar over hvem vi var i Kristus, men det skjedde FØR VERDEN BLE SKAPT!
Vi har altså alltid vært rettferdige!
Slutten av disse utrolige versene fra Paulus sier; "dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet."
"Gitt herlighet" er oversatt fra "doksázō" og igjen lar vi Strongs forklare;
Vi er gitt herlighet som betyr at Gud ser oss som de Guds barn vi er og alltid har vært, og det å doksázō/glorify (herliggjøre) Gud er å gi Gud ære for den Han er.
Her sier Paulus at Gud gir oss ære (herlighet) for de vi er - Hans elskede barn, forutbestemt til intimt felleskap med Ham selv og Jesus.
Konklusjon
I dag skal jeg ikke komme med min egen konklusjon, for Paulus sin konklusjon er så uendelig mye bedre. Rom. 8:31-39:
"Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham!
Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?
Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."
Strongs
dikaióō
(from dikē, "right, judicial-approval") – properly, approved, especially in a legal, authoritative sense; to show what is right, i.e. conformed to a proper standard (i.e. "upright").
The believer is "made righteous/justified" (1344 /dikaióō) by the Lord, cleared of all charges (punishment) related to their sins. Moreover, they are justified (1344 /dikaióō, "made right, righteous") by God's grace each time they receive (obey) faith (4102 /pístis), i.e. "God's inwrought persuasion" (cf. the -oō ending which conveys "to bring to/out"). See 1343 (dikaiosynē).
proorízō
"to pre-establish boundaries," i.e. before creation.
doksázō
(from dóksa, "glory") – glorify; properly, to ascribe weight by recognizing real substance (value).
"Glorifying (doksázō) God" means valuing Him for who He really is. For example, "giving (ascribing) glory to God" personally acknowledges God in His true character (essence).