Mot strømmen

Jeg har så langt jeg kan huske gått mine egne veier, og som laksen på bildet svømt mot strømmen. Mamma sa jeg var sta, pappa sa jeg hadde sterk vilje, lærerne sa hadde problemer med å innordne meg, og i militæret ble jeg kastet ut.

Men jeg var bare Thor Ivar, og forstod ikke hvorfor alle syntes jeg var så annerledes?

Denne iboende egenskapen til å hele tiden finne ut av ting selv har gitt meg både gleder og sorger, og der jeg har lykkes som gründer, har jeg mislyktes i menighetslivet. For der man i det private næringslivet applauderer og heier fram personlig initiativ og nytenkning, er det motsatte tilfellet i kristen sammenheng.

Der endres statusen raskt fra ressurs til problem.

Dette erfarte jeg i mine åtte år i Jehovas Vitner, der de krevde total lydighet mot deres tolkning av Bibelen. For det var de som hadde fasiten, og om du fikk andre tanker enn dem ble disse forklart å være fra satan. "Du må ikke blande følelser inn i kristenlivet!" sa de. "De er ikke til å stole på!"

I mange år la jeg derfor den egentlige Thor Ivar på hylla, og ble en slave av deres tolkninger. Men da vi fikk beskjed om at vi heller burde la vår nyfødte datter dø enn å gi livreddende blodoverføring fikk jeg nok, selv om det, utrolig nok, faktisk tok enda noen år før jeg vågde å bryte ut. For i tilfelle du ikke visste det så er frykt en vanvittig effektiv hersker, og har du først fått frykt for Gud er den nesten umulig å bli kvitt.

Etter tiden i Jehovas Vitner begynte jeg i Filadelfia Vennesla, og hadde mange flotte år der i en menighet bestående av flotte og inkluderende mennesker. Men etter en tid opplevde jeg noe av det samme som i Jehovas Vitner, der det ble forventet en lydighet mot menighetens tolkning av Bibelen og Evangeliet. Dette hadde jeg fått nok av, for å si det på den måten, men uten å ha særlig kunnskap var det vanskelig å si dem imot.

Men noe skurret!

Det som skurret var denne inndelingen av "dem og oss" der vi var de frelste på Guds lag, mens de andre ufrelste var på vei til evig tortur i helvete. Dette stemte overhodet ikke i mitt hjerte, og jeg klarte bare ikke å få dette til å stemme med Jesus; han som kom for å vise oss det riktige bildet av Gud. For han var jo bare god, og til og med god mot alle?

Noe annet som ikke stemte var at hvis man måtte høre Evangeliet forkynt for å unngå helvete, hva da med de som levde før korset? Og hva med alle de som dør uten å ha fått høre Evangeliet, de som velger feil religion fordi kulturen forlanger det, hva med de som dør som spedbarn, hva med....?

Det ble mer spørsmål enn svar, og etter å ha spurt mange mennesker som alle hadde forskjellig svar, begynte jeg å studere selv. Jeg har lest så masse bøker, så mange bibeloversettelser, hørt på en uendelighet av forkynnere, og brukt så mange timer at om jeg hadde fått timebetalt hadde jeg vært mangemillionær.

Jeg har bedt, søkt Gud, og gjort alt i min makt og kapasitet for å finne ut av HVEM og HVORDAN Gud er?

I dag opplever jeg en ro i min sjel og i min ånd, og kjenner en uendelig fred over Guds plan. Jeg bare "vet" at Gud er som Jesus, fullkommen god, full av kjærlighet og barmhjertighet, og at alle mennesker til sist blir med inn i evigheten som medlemmer i Guds familie.

Noen plasserer meg i en av de mange "ismene" og kaller meg universalist, og det må de bare gjøre. For jeg tror ikke Gud bryr seg om alle våre "ismer" og tolkninger av hvem og hvordan han er, for han er så mye større enn våre tanker om ham. Han er den han er uavhenging av hva du og jeg måtte mene, og uavhengig av hva vi tolker Bibelen til å si.

Gud er større enn bokstaven, og våre tolkninger av alle vers, fortellinger og liknelser.

Mange dømmer meg til det ene og det andre, og det er helt greit. For jeg tror ikke at det på noe vis er farlig å tenke selv - å gå mot strømmen. Gud er bare god, og tåler helt fint at vi ikke fullt ut forstår hvem og hvordan han er. Om du mener Gud driver med straff og belønning er det helt greit, og om jeg tror Gud ikke gjør det er det også helt greit.

I dag er jeg fri, og har vært det i noen år. Jeg er til og med fri fra Bibelen i den forstand at jeg ikke blir nervøs om noen kommer med et bibelvers der en av Bibelens forfatter påstår at Gud vil dømme der jeg tror Gud ikke dømmer noen. Før fikk jeg panikk og måtte finne et vers som sa det motsatte, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg er rett og slett trygg på at Gud er bare god.

Mange har sin trygghet i hva de tror, og der har jeg vært og vil aldri mer tilbake. I dag har jeg min trygghet i hvem jeg er, og er overhodet ikke redd for å gå mot strømmen. Jeg velger å ha et åpent sinn for Guds tiltale, og lytter til hjertet i ett og alt. For mange kristne er dette kjetteri og vranglære, men for meg er det som å leve som Jesus. Han verken sa eller gjorde noe annet enn det Gud ba ham om, og jeg tror at det også er vårt potensiale - å leve ledet av Guds personlige tiltale til ditt hjerte.

Kanskje du lurer på mitt forhold til Bibelen? Vel, det er faktisk bedre enn noen gang, for jeg tror at den hellige Ånd åpenbarer Jesus i Bibelens skrifter, og tar de mer seriøst enn noen gang, men aldri bokstavelig. Jeg lar alltid den hellige Ånd lede meg når jeg leser, og har ikke tall på de gangene jeg får et skriftsted opp i min ånd, leser det, og får en ny åpenbaring der og da.

For meg er kristenlivet blitt et personlig forhold mellom meg og Jesus, og jeg har ikke lenger behov for å forsvare hva jeg tror, jeg bare forkynner det til de som vil høre på. Men det viktigste for meg er ikke å snakke eller skrive om Jesus, men at han lever i og gjennom meg og at jeg på den måten er kjærlighet - ikke kun snakker om det.

Til deg som har begynt å gå mot strømmen så vil du støte på hindringer, men jeg oppmuntrer deg til å bare fortsette. Gud er din venn og din far, og hva så om du tar litt feil, blir litt ivrig, og ikke vet og ser alt enda? Hva betyr vel det? Dette mysteriet rundt hvordan alt er og ble til er for stort og underfullt til at vi skal nøye oss med å underordne oss andres tolkninger av ei bok; ja selv om det er Bibelen det er snakk om.

Jeg tenker at har Gud skapt alt dette er han også i stand til å lede oss gjennom livet personlig ved den hellige ånd i våre hjerter. Og jeg kan bekrefte at det fungerer, og at Gud taler til deg ved Sin Ånd, og gir deg svar på alt du lurer på. Men det ikke alltid at det er det svaret du trodde skulle komme, og at det er litt mot strømmen.

Spør deg selv; tror du at vi vet alt om Gud, og alt om både for og fremtid? Fungerer alt hundre prosent i ditt og menighetens liv, eller tror du at det er mer velsignelse og såkalt "land" å innta? Lever du allerede i alt det Gud har for deg, eller er det mer å se og mer å forstå?

Jeg har gitt mitt svar til Gud, og som laksen er jeg derfor på full fart oppover, mot kilden. De på vei nedover blir av og til sinte for noen ganger skubber litt borti dem. og skaper litt uro. Da kommer det et "vranglærer" og "du fører andre vill" i min retning, men jeg må leve slik jeg opplever er rett, og i tråd med hvem jeg er skapt til å være.

Så er jeg ikke som alle de andre, men so what? Jeg kommer aldri til å slakte min personlighet for å tekkes noen, men jeg vil leve så ekte som jeg klarer.