Er du HELT sikker på at du har forstått alt rett?

Heb. 2:14-15: "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv."

La oss se litt på dette verset, og vi begynner med utrykket kjøtt og blod. Dette tar jeg med som et sidepoeng for å vise deg at det er ikke alltid de ordene man leser betyr det vi ofte er så skråsikre på at de gjør.

Kjøtt oversettes ofte kjød og det oppfatter nok de aller fleste negativt. Ordet er oversatt fra sárks og Strongs forklarer;

"Kjød er ikke alltid negativt men brukes også positivt om intimt samvær i ekteskapet og om Jesu syndfrie legeme. Guds virksomme tro trenger kjød for å kunne fungere, og for å leves ut i praksis."

Spennende, ikke sant? Kjød er altså ikke ensidig negativt, men faktisk brukt bla.a for å beskrive, og jeg siterer; den SYNDFRIE kroppen til Jesus! Videre er det vi ofte referer til som det syndige kjødet faktisk en helt essensiell faktor for at vi med våre menneskelige kropper kan leve ut den troen Gud har lagt ned i oss.

Dette poenget tok jeg med så vi skal passe oss med å være alt for kjappe med å trekke våer bibelske konklusjoner.

La oss så ta for oss ordet død.

Det er oversatt fra ordet thánatos som er avledet av ordet thnḗskō som betyr åndelig død i betydningen adskillelse fra livet i Gud - det evige livet som er det intime felleskapet med Gud og Jesus når du kjenner (ginósko) Gud. Det er denne typen adskillelse (åndelig død) som er djevelens våpen når han anklager oss for å ikke strekke til.

Det er altså ikke primært frykten for den fysiske døden Jesus kom for å befri oss fra, men den åndelige døden som er frykten for å aldri komme inn i Guds felleskap og således tilbringe evigheten i helvete, med eller uten evig tortur basert på hvilket kirkesamfunn du går i.

Denne frykten for evig adskillelse fra Gud (død/thánatos) er hva som fører oss i trelldom.

Ordet trelldom er oversatt fra douleía og betyr slaveri.

Trelldommen uttrykkes i den samme frykten slavene følte der de levde i konstant redsel for avstraffelse og død i visshet om at de aldri, uansett hvor godt de presterte, ville komme ut av denne forferdelige tilværelsen.

Det hjalp ikke hvor godt de enn presterte - det ble aldri godt nok!

Så kommer det som jeg synes er veldig spennende, og det er når vi ser på hvor denne trelldommen henter sin kraft fra. Mange tenker ganske sikkert at trelldommen er noe djevelen slynger mot oss i form av motløshet, frykt, og tanker om strev, slit og egne gjerninger. Vi kontrer ofte disse trelldommens tanker med å si til oss selv;

"alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk,"

eller,

"I Ham har jeg overflod til all god gjerning" etc.

Trelldom oppfattes ofte å være noe djevelsk som ikke hører hjemme i Bibelen, og derfor kontrer vi tilbake med bibelvers av ulike slag alt etter som vi angripes i helse, relasjon, økonomi eller annet.

Men roten til trelldom vil kanskje overraske deg, og beskrives slik i Rom. 8:12-15:

"Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den. For hvis dere lever etter den, må dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde."

Her leser vi om en ond natur, og at vi må dø om vi lever etter denne. Videre at vi ved Ånden kan drepe kroppens onde gjerninger, og at vi har ikke fått trelldommens ånd så vi igjen skulle være redde.

Ok, hva er det vi leser her? Hva er denne trelldommens ånd som gir oss en ond natur som igjen fører til onde gjerninger? La oss se hva Strongs forklarer;

"Trelldommen er opplevelsen av å leve i et slaveri du aldri kommer ut av. Det forårsakes av loven, det Mosaiske systemet, på grunn av de alvorlige byrdene som alle forskriftene pålegger sine tilhengere!"

Det betyr at de onde gjerningene er våre menneskelige forsøkene på å tilfredstille Gud og gjøre så godt vi kan. Onde gjerninger er altså å prøve å fortjene Guds favør, og ikke minst (kanskje aller mest?) unngå Hans sinne, ved våre gode gjerninger.

DEN ONDE NATUREN KOMMER TIL UTTRYKK I VÅRE FORSØK PÅ Å TEKKES GUD VED GODE GJERNINGER!

Selv om du kanskje støkker litt når du leser dette, så var det jo faktisk Loven med dets umenneskelige krav til våre gode gjerninger som Jesus tok livet av på korset.

Kol. 2:14: "Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset."

Det stemmer også med Eva og Adams fall. For det var ikke selve handlingen å spise en forbudt frukt som fallet primært bestod i, men at de trodde løgnen som sa at Guds favør måtte fortjenes.

1 Mos. 3:5-6: "Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt. Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand."

Løsningen var ikke å slutte med "epleslang", som er religionens gjernings-fokus, men å få tilbake troen på at Gud elsket dem uavhengig av deres prestasjoner. Sagt med andre ord; bytte ut løgnen med sannheten - komme til sannhetens erkjennelse.