Søk i bloggen

July 14, 2020

June 28, 2020

June 19, 2020

June 17, 2020

June 16, 2020

June 14, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Hvordan møter Gud urett, vold og ødeleggelser?

May 21, 2019

 "Gud er kjærlighet," sier alle kristne uansett hva slags teologisk fløy de tilhører. Selv de som tror at Gud ikke kan sitte stille og se på voldsutøvelser, urett og ødeleggelser uten til slutt å agere, er enig i at Gud er bare god. Men det er nettopp fordi Han ER kjærlighet at Han på et tidspunkt må straffe dem som gjør disse onde tingene.

 

En god Gud må i følge manges oppfatning møte vold med ikke bare en tilsvarende vold, men faktisk en mye større grad av vold. For volden skal ikke bare stoppes - den skal også hevnes på en slik avskrekkende måte at menneskene vil tenke seg godt om før de tyr til vold igjen.

 

"En god og kjærlig Gud kan ikke bare sitte stille og se på vold og urett!" er tanken bak. Det forstår jeg som menneske godt at man tenker. For det er jo slik vi er, ikke sant? Hva slags far ville vel jeg ha vært om jeg satt stille og bare så på at en voldsmann plaget og slo mine barn? Om jeg hadde passivt latt en slik voldshandling skje rett foran mine øyne, og forsvart meg med at det er fordi jeg er full av kjærlighet, tror jeg ingen hadde akseptert det.

 

Er vel Gud annerledes? Han som er selve kjærlighetens kilde, hvordan kan Han passivt godta det onde som skjer? Det må da straffes, og til og med hevnes?

 

Her må du rett og slett ta et valg.

 

Tror du Gud er som oss og møter vold med vold, eller tror du at Gud er annerledes. Hvis du tror det første vil jeg stille deg dette spørsmålet;

 

Hvis Gud i kjærlighet IKKE kan sitte og se på voldsutøvelse, men må og vil agere for ellers vil Han ikke kunne sies å være kjærlig og god, hvorfor reddet ikke Gud jødene i andre verdenskrig?

 

Og hvorfor satt Gud stille og så på første verdenskrig? Eller hva med den grusomme volden utøvd av IS, folkemordet i Rwanda, og alle de millioner av uskyldige som Gud valgte å IKKE reise seg for? Hva med dem?

 

Jeg tenker at hvis Gud, fordi Han er kjærlighet IKKE kan se på vold uten å agere, så burde det vel ikke være vold igjen i verden? Eller reiser Han seg bare av og til - når Han har tid?

 

Et eksempel på når Gud reiste seg er syndfloden. Den var ifølge Bibelen Guds nødplan for å redde skaperverket og få det tilbake på rett spor. I følge Bibelen hadde Gud blitt lei, og Han angret på at Han hadde skapt oss i første omgang. Men som et kompromiss med seg selv (Han er jo allmektig) så lot Gud 8 stykker overleve - resten ble druknet.

 

Jeg har tidligere forsøkt å beskrive hvordan et lite jentebarn opplevde denne voldsomme redselen skapt av Guds massedrapsvåpen - vannmassene - før døden befridde henne fra inntrykkene og smertene, og så kan du gange dette opp med de millioner mennesker dette gjaldt.

 

Om man prøver å se det for seg i virkeligheten må det jo ha vært et vanvidd i redsel, smerte og død, og å tenke seg at Gud satt der oppe et sted og betraktet konsekvensene - i følge Ham selv rettferdige og riktige - klarer i hvert fall ikke jeg å henge med på.

 

Da blir jo Gud i mine øyne en massemorder, hevner og drapsmann av et kaliber jeg ikke klarer å få inn i Jesu karakter, og det Han viste og beviste ved hans vandring på jorden.

 

Men om vi velger å tro at det var Gud som agerte i kjærlighet, og møtte vold med vold på et så avskrekkende nivå at det aldri ville skje noe slikt igjen, da døde jo alle de millionene forgjeves!

 

For verden ble jo ikke noe bedre, men det kriges og drepes jo fortsatt?

 

Skal vi tro at Guds første plan med Adam og Eva kollapset allerede i Edens hage? Gikk det galt allerede da?

 

Skal vi tro at Gud noen år senere deretter faktisk angrer hele Hans egen plan, på en måte innser et nederlag (kan en allmektig Gud ta feil?), og vil i utgangspunktet utslette alle? Men at Han allikevel velger å spare åtte personer, og at prosjekt "mennesket på en paradisisk jord" ved Noa og hans lille følge restartes? 

 

Jeg bare spør.

 

Syndfloden er ikke eneste gangen Gud hevner seg, dog med et underliggende kjærlig motiv, som feks i år 70. Bibelen forteller at fordi enkelte av Hans profeter ble drept av jødiske ledere valgte Gud å ta livet av, ikke kun de skyldige, men faktisk alle de 1,1 millioner jødene som oppholdt seg i Jerusalem.

 

Det var en kollektiv straff uten sidestykke der ingen ble spart av verken spedbarn, kvinner eller gamle, men alle måtte dø ved Guds hånd.

 

Profetenes død måtte straffes og hevnes, og hevneren var Gud!

 

Jeg tror ikke at Gud verken dreper eller hevner, men at Bibelens historier om disse massedrapene fra Guds side må inneholde bilder vi ennå ikke forstår til fulle. For hvis Gud må ty til massedrap av uskyldige for å skape et paradis for de få, ja da er Han ikke lenger Gud i mine øyne. Dette er jo metoder verden kollektivt fordømmer når de tas i bruk av diktatorer som Hitler, Stalin og deres like.

 

Jeg vil avslutte med noe Jesus sier om Guds karakter, og det tror jeg på. Det gir gjenklang i mitt hjerte, og håp om en evig framtid der hele menneskeheten er gjenforenet med Gud.

 

Matt. 5:43-45: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett."

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle