Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Er jeg på villspor?


Er jeg i mål, eller på villspor?

Mitt kristenliv og teologiske vandring, (eller skal jeg heller si undring?) begynte i ung alder. Jeg var kanskje bare 10 år da jeg undret meg over tilværelsen og hadde tanker om Gud og evighet. Min mormor var en sterk stemme i livet mitt da hun ikke bare var en troende, men en tydelig sådan. Hun var adventist.

Mormor trodde ikke på helvete, men var overbevist om at Gud ikke likte at vi spiste krabber eller reker. Da ble visst himmeldøren lukket. Ja forresten, jeg tror ikke Gud likte griser heller. Men ellers var Gud ifølge mormor en grei kar som elsket alle (stort sett da).

I 1984 opplevde jeg noe sterkt som forandret livet mitt. Jeg var hjemme hos en kamerat som var kristen (jeg var hans frelses-prosjekt). Men før han rakk å gå i gang med sitt planlagte opplegg for å få meg over på riktig side skjedde det noe. Midt i et refreng av Jerusalem falt jeg på kne og begynte å gråte. Plutselig visste jeg at Gud elsket meg, og alltid hadde gjort det.

Det var helt sprøtt egentlig for det var en rekke ting i mitt liv jeg sånn sett burde ha både angret og omvendt meg fra, men det var aldri innom min bevissthet. Alt bare eksploderte på innsiden, og fra da av var Jesus min beste venn.

Jesus snakker til deg, visste du det? Hele tiden, hver dag, når jeg kjørte bil og når jeg trente snakket Jesus. Det var som å ha en personlig trener på området kjærlighet på innsiden. Jesus øste ut av sin kjærlighet til meg og jeg følte meg bare så ufattelig elsket. Det var en helt utrolig tid.

Ja forresten, jeg leste ikke i Bibelen på den tiden, men lærte mer om Gud på de ukene dette varte enn på det tiåret som fulgte. Jesus er en helt utrolig lærer, men det visste du vel? Det vil si, om du bare stoler på det han sier til deg da, mer enn på ditt eget intellekt og evnen til å tolke.

Min tid i paradiset ble kort, og de neste åtte årene ble i Jehovas vitner. Der ble jeg introdusert for systemet straff og belønning, dem og oss. Gud var visst ikke bare kjærlighet allikevel, men Han kunne også hate.

Uten å si mer om den tiden så kom jeg meg ut av denne sekten og over i pinsebevegelsen. Der var det riktig nok også dem og oss, straff og belønning, men det var tross alt håp for betydelig flere enn i Jehovas vitner. Jeg minnes denne tiden med stor glede, og det var i denne perioden jeg begynte å studere Bibelen for alvor.

Min første bønn til Gud var: "Hvis du vil vise meg ditt hjerte, så skal jeg bruke resten av mitt liv på å fortelle hvem du egentlig er."