Er jeg på villspor?

Er jeg i mål, eller på villspor?

Mitt kristenliv og teologiske vandring, (eller skal jeg heller si undring?) begynte i ung alder. Jeg var kanskje bare 10 år da jeg undret meg over tilværelsen og hadde tanker om Gud og evighet. Min mormor var en sterk stemme i livet mitt da hun ikke bare var en troende, men en tydelig sådan. Hun var adventist.

Mormor trodde ikke på helvete, men var overbevist om at Gud ikke likte at vi spiste krabber eller reker. Da ble visst himmeldøren lukket. Ja forresten, jeg tror ikke Gud likte griser heller. Men ellers var Gud ifølge mormor en grei kar som elsket alle (stort sett da).

I 1984 opplevde jeg noe sterkt som forandret livet mitt. Jeg var hjemme hos en kamerat som var kristen (jeg var hans frelses-prosjekt). Men før han rakk å gå i gang med sitt planlagte opplegg for å få meg over på riktig side skjedde det noe. Midt i et refreng av Jerusalem falt jeg på kne og begynte å gråte. Plutselig visste jeg at Gud elsket meg, og alltid hadde gjort det.

Det var helt sprøtt egentlig for det var en rekke ting i mitt liv jeg sånn sett burde ha både angret og omvendt meg fra, men det var aldri innom min bevissthet. Alt bare eksploderte på innsiden, og fra da av var Jesus min beste venn.

Jesus snakker til deg, visste du det? Hele tiden, hver dag, når jeg kjørte bil og når jeg trente snakket Jesus. Det var som å ha en personlig trener på området kjærlighet på innsiden. Jesus øste ut av sin kjærlighet til meg og jeg følte meg bare så ufattelig elsket. Det var en helt utrolig tid.

Ja forresten, jeg leste ikke i Bibelen på den tiden, men lærte mer om Gud på de ukene dette varte enn på det tiåret som fulgte. Jesus er en helt utrolig lærer, men det visste du vel? Det vil si, om du bare stoler på det han sier til deg da, mer enn på ditt eget intellekt og evnen til å tolke.

Min tid i paradiset ble kort, og de neste åtte årene ble i Jehovas vitner. Der ble jeg introdusert for systemet straff og belønning, dem og oss. Gud var visst ikke bare kjærlighet allikevel, men Han kunne også hate.

Uten å si mer om den tiden så kom jeg meg ut av denne sekten og over i pinsebevegelsen. Der var det riktig nok også dem og oss, straff og belønning, men det var tross alt håp for betydelig flere enn i Jehovas vitner. Jeg minnes denne tiden med stor glede, og det var i denne perioden jeg begynte å studere Bibelen for alvor.

Min første bønn til Gud var: "Hvis du vil vise meg ditt hjerte, så skal jeg bruke resten av mitt liv på å fortelle hvem du egentlig er."

Min bagasje der jeg i de første ukene levde i ubetinget kjærlighet etterfulgt av åtte år i et lovisk system i Jehovas vitner hadde lært meg en ting; FINN UT AV DET SELV! Så jeg spurte Jesus direkte om hvordan ting hang sammen, for jeg stolte ikke uten videre på verken bibellærere eller pastorer.

Og visste du at Jesus ved den Hellige Ånd i deg mer enn villig forteller deg alt du trenger å vite? Han er faktisk selve kunnskapen og visdommen, og Han bor i deg! Så det handler mer om avlæring enn innlæring, i og med at du har fasiten i deg.

Det har vært en lang og innholdsrik vandring, og hver gang jeg trodde jeg forstod sammenhengen så kom det noe nytt. Jesus overrasket meg med nye gullkorn hver eneste dag, og en dag begynte jeg plutselig å skrive. Dette er vel 5-6 år siden, om ikke mer, og det jeg trodde var noe jeg skulle gjøre en kort tid har fortsatt til den dag i dag.

Jeg har vært bibellærer i både Norge og Kenya, skrevet flere bøker, talt og undervist, og en periode trodde jeg at jeg skulle såkalt leve av Evangeliet. Det betyr å jobbe i bransjen. Men det ble ikke slik, og årsaken er enkel; jeg kan ikke styres av andre enn Jesus.

Ingen, og jeg mener INGEN kan få meg dit jeg ikke vil, og det er kanskje også grunnen til at jeg får nåde til å se så mye av hvordan Guds ubetingede kjærlighet er ment å fungere i praksis? Ikke vet jeg, men jeg tror faktisk det. For jeg kan ikke "kjøpes" av posisjoner, makt eller penger, men er egentlig helt hjelpeløs bundet til Jesus og hva han til enhver tid finner på.

Mitt syn på Gud og Evangeliet er superenkelt, og jeg forstår veldig godt at selv ikke en dåre skal trenge å fare vill. Evangeliet er så enkelt at du faktisk trenger hjelp av eksperter (bibellærere, pastorer og forkynnere) til å misforstå.

Her er det;

Gud elsker alle mennesker, har alltid gjort det, og vil alltid gjøre det. Vi blir alle med, og vi er alle sammen inkludert.

Alt annet enn kjærlighet uten betingelser kalleg jeg religion.

Dette inkluderende synet, der helvete ikke eksisterer, og fortapelse (ja jeg tror på det) er å bades i Guds kjærlighet og bli restaurert i "ett nu" har gjort meg uønsket i kristen sammenheng, og det må jeg innrømme er en stor kostnad til tider. Men gevinsten, det å kjenne Guds ubetingede kjærlighet til ALLE mennesker på innsiden er så uendelig mye større og bedre.

Så der er jeg; i det jeg tror er i mål. Den teologiske vandringen der jeg har studert garantert betydelig mye mer enn gjennomsnittet, kan og vet mer om de fleste bibelske emner, har hørt tusenvis av timer med undervisning, og bedt og levd i Guds nærhet stort sett hele tiden, har ført meg til;

Ja, hvor har det ført meg? Er jeg i mål eller på villspor? Hva tror du?

Er Evangeliet virkelig så enkelt at vi aller er Guds barn, helvete er en løgn, det finnes ikke straff og belønning, dem og oss, men bare oss? Er det sååååå enkelt!

Holder det å si; Gud elsker deg?

Jeg tror det, og jeg fryder meg over alt alle skal få se sine kjære igjen. Det er virkelig et sant håp for alle, og Guds plan for verden skal i sannhet bli som Gud hadde tenkt. Alt og alle skal helbredes og restaureres, ja selv satan og demonene. Og hvorfor ikke? Er ikke Guds kjærlighet størst av alt? Jeg mener, satan var jo ifølge Bibelen en engel en gang, og det er da ingen grunn til at Guds kjærlighet ikke skal være nok til han også?

Så hva tenker du? Er jeg i mål? Ikke det at jeg mener jeg ser alt, men jeg tror at dette målet jeg er kommet til er en tilstand av et renset sinn der Jesus for alvor kan begynne å vise meg dybdene i Guds kjærlighet. For nå er det lite (eller ingen?) motstand i sinnet så det er bare å pøse på.

Fram til nå har deti hovedsak handlet om å bli kvitt tankebygninger som stod i veien, så jeg føler at det er nå selve treningen og kall det gjerne opplæringen begynner. Jeg har ingen sperrer lenger (mener jeg selv da), men er klar for å ta imot det Jesus ønsker å si.

Thor Ivar.