Ord eller gjerning?

1. Sam. 16:14-16: "Herrens Ånd forlot Saul, og en ond ånd fra Herren skremte ham. Da sa Sauls menn til ham: "Vi ser at en ond ånd fra Gud skremmer deg. Si bare fra, herre, så skal dine tjenere som står her foran deg, finne en mann som kan spille på harpe. Når den onde ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille; da letner det for deg."

23 "Når så ånden fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den. Da letnet det for Saul; han kjente seg bedre, og den onde ånden forlot ham."

Har Gud både gode og onde ånder i sin tjeneste?

I følge denne historien, om vi skal tro den bokstavelig, så vinner Guds gode ånd over Guds onde ånd via Davids harpespill. Jeg mener overhodet ikke å være ironisk, men mener bestemt at her er det noe som skurrer om historien skal forstås bokstavelig.

For Jesus viste oss via sitt liv at Gud er bare god, og Jakob sier blant annet i Jak. 1:13-18:

"Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død.

Ta ikke feil, mine kjære brødre!

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke. Av sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en første frukt blant dem han har skapt."

Så da er spørsmålet; hva skal vi tro på? Bibelens mange ulike beskrivelser av Gud, eller Jesu vitnesbyrd i form av hans gjerninger her på jorden?

Det er mange påstander i Bibelen av mange forfattere med ulikt lys over Guds karakter og hjerte, men Jesus er i mine øyne det overlegent mest troverdige karaktervitnet. Jeg mener, Han Er jo faktisk Gud som vi kan lese i Joh 1:18:

"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er."

Jesus selv bekrefter dette i Joh. 14:10-11:

"De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."

Mitt ståsted så langt (jeg er alltid villig til endring ellers tror jeg jo at jeg allerede vet alt) er at jeg ikke fester lit til det som står i Bibelen med mindre det stemmer med Jesu gjerning. Jeg "overser" og legger til side alle påstander og historier som ikke passer inn i Jesu ubetingede kjærlighet og tilgivende omsorg.

Noen mener da at jeg er utro mot Bibelen, men jeg tenker at det er uendelig mye bedre enn å ikke tro på Jesu gjerninger? For jeg opplever at jeg enkelte ganger har Bibelens påstander på den ene siden, og Jesu gjerninger som en kontrast på den andre siden. Og når det ikke er samsvar mellom disse; Hva gjør man da?

Tenker du at Jesus tar feil og at Bibelen har rett? Eller konkluderer du at Gud er både god og ond? Trekker du den konklusjonen at Gud på en måte er helt lik Jesus (for det står jo skrevet at Han er det), men også helt lik de aller verste Guds-beskrivelsene i Bibelen som for eksempel denne i 1. Sam 15: 2-3:

"Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt. Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!"

Jeg mener helt bestemt at Bibelen må underordnes Jesu gjerning, og at det er ord og påstander i denne boka som er skrevet av mennesker influert av satans løgner om Gud. Blant annet står det som vi nettopp leste at Gud, kjærlighetens opphav og vesen, i sinne og full av hevntanker beordrer drap på uskyldige spedbarn......

Det tror jeg rett og slett ikke på.

Jeg leser ikke Bibelen uten ei flaske med Jesu blod som korrekturlakk, og "stryker ut" alt som ikke tåler Jesus-testen!

"Blir du ikke redd da? Tenk på hva Gud vil si når Han ser hva du gjør? Det er jo Bibelen?"

Nei, jeg blir overhodet ikke redd, for til det mener jeg å kjenne Jesus for godt. Han er bare god, og Bibelen er heller ikke Himmelens svar på "Veien til førekortet" der kun de med mindre enn fem feil kommer inn.

Gud er ikke bare som Jesus, Han ER Jesus. Han er ikke ei bok, selv om boka Bibelen handler mye om Ham. Gud er ubetinget kjærlighet, en universell størrelse alle mennesker kjenner igjen.

"Min utgave" av Gud er hundre prosent lik Jesu liv og gjerning, og om jeg opplever en kontrast mellom Jesu gjerninger og Bibelen velger jeg alltid Jesus. Jeg tror til og med det er det riktige å gjøre, for det er vel slik at treet skal kjennes på frukten, eller hur?