"Jeg tror det ikke før jeg får se det"
1 Mosebok 1:3: «Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.»
Det er ikke mulig å skille det Gud sier, fra det Gud gjør. De to, la oss kalle det ytringene/manifestasjonene, henger sammen i en uatskillelig enhet. Gud sier det han gjør, og han gjør det han sier. De to er ett, og det ene kan aldri skilles fra det andre. Så når Gud sa «det bli lys», ble lyset skapt som en umiddelbar konsekvens av hans ord.
«Og det BLE lys!»
Denne sammenhengen går igjen i hele Bibelen, og det Gud sier følges alltid opp av en samsvarende handling. Guds ord, det Gud sier, kan IKKE skilles fra Guds handling. Det ene fungerer ikke uten det andre, og vi vil aldri i evighet oppleve at Gud ikke gjør det han sier. For Gud selv skiller ikke mellom ord og handling, men Gud ER sine ord.
I Salme 33:6 leser vi: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn.»
Vi ser at ingenting er skapt UTEN at det først er sagt, og at det alltid er hundre prosent samsvar mellom det Gud sier og det han gjør. Vers 9 bekrefter dette ved å si: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der.»
Det er altså hevet over enhver tvil at Bibelen lærer oss at det Gud sier og det Gud gjør, er en og samme sak. Ordene bekrefter alltid handlingen, og det burde gi oss en oppmuntring når vi for eksempel opplever sykdom. For i Jesaja 53:5 kan vi lese at: «ved hans (Jesus) sår har vi fått legedom.»
I og med at Bibelen viser oss at Gud alltid gjør det han sier, at hans ord og handling ikke kan skilles, kan vi finne trøst og håp i et slikt vers. For har Gud sagt det, vil han også gjøre det. Det er en åndelig universell lov, og har du et løfte i Bibelen som dekker din situasjon, ja da er du i realiteten «berget». For Guds ord er samtidig Guds handling, og hans ord utløser hans skaperkraft - den samme han brukte da han skapte universet.
La oss gå litt videre og se på menneskers ord. Der finner vi, dessverre må jeg nok si, ikke den samme likheten mellom hva vi sier og hva vi gjør. Ofte er det slik at vi sier en ting, men gjør en annen. Våre ord kan være svikefulle og love gull og grønne skoger, men levere stener og svidd ørken.
Derfor har vi lært oss å ikke stole blindt på et menneskes ord, men å heller se på handlingen. «The proof is in the pudding» heter det på engelsk. Dette peker på vår mistro til et menneskes ord alene, og at vi ofte venter til å tro på et menneske helt og fullt FØRST når vi ser at det faktisk var samsvar mellom ord og handling.
«De vil ikke gjøre det du sier, de vil gjøre det du gjør», heter det om barneoppdragelse. Det samme gjelder i ledelse, der mennesker ikke helt uten videre følger dine ord. Men de vil derimot følge ditt eksempel, og derav det engelske uttrykket «leading by example».
La oss så gå til Jesus, og se på hans omgang med ord. Der finner vi det samme som vi så i 1 Mosebok, og Jesu ord, som Guds ord, utløste alltid en samsvarende handling.
Johannes 11:41-44: «Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet.»
Jesus sa det han gjorde, og han gjorde det han sa. Hans ord skapte det ordene hans nevnte, og som med Gud skjedde det aldri at det var et misforhold mellom Jesu ord og Jesu gjerning. Det er utallige eksempler i Bibelen på dette, og en gang talte Jesus til og med til et tre!
Markus 11:14: «Han sa til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg.»
Disiplene hørte dette, men som oss var de faktisk ikke helt sikre på at ordene virket denne gangen. For treet så jo like fint ut?
Markus 11:20-24: «Tidlig neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten av. Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet.» Men Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, så skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.»
Jesus gir disiplene en viktig leksjon. De kunne ha full tillitt til hans ord, og det selv om det tilsynelatende ikke så ut til å fungere. For det disiplene ikke så da Jesus talte til treet, var at det begynte å råtne fra roten av. Og røttene er jo under bakken, og dermed ute av syne.
Slik er det ofte i våre liv også, at vi ber og taler ut positive ord over våre liv. Men så skjer det tilsynelatende lite, resultatet ser ut til å utebli, og vi gir derfor ofte opp for tidlig. Årsaken kan være at problemet ligger «under bakken» som med fikentreet, og at Guds samsvarende handling trenger litt tid på å bli synlig.
Da har jeg lagt fundamentet for dagens leksjon, og det er at Jesus er Guds synlige manifestasjon av Hans uttalte ord. For ordene i Skriftene ble misforstått og misbrukt, og selv de mest skriftkyndige hadde ikke det rette bildet av Gud.
Johannes 5:37-38: «Hans røst har dere aldri hørt, og hans skikkelse har dere ikke sett. Hans ord har ingen plass i dere, for dere tror ikke på den han har sendt.»
De kjente ikke igjen Jesus som Guds sønn!
Bibelen sier i Johannes 1:18: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.»
Vi kan lese det samme budskapet i Hebreerne 1:3: «Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord.»
Jesus er altså det synlige beviset på Guds uttalte ord, hans selvåpenbaring, og det var således helt nødvendig at Jesus kom til jorden for at menneskene skulle forstå hvem Gud er. Ordene i Skriftene alene ble, og blir fremdeles misforstått, og vi trenger derfor å se på Guds samsvarende handling – Jesus. Det er dette Jesus påpeker til sine disipler i Johannes 14:10-11:
«De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»
«Tro meg for selve gjerningens skyld!» sier Jesus, og det er essensen i denne leksjonen. «Treet kjennes på frukten.» (Matteus 12:33) sier det samme, og peker på at det ALLTID skal være samsvar mellom det man sier, og det man gjør.
Hvordan bruker du dette viktige prinsippet i din fortolkning av Bibelen? Lar du Jesus, Guds handling og gjensvar på hans eget ord, være selve fasiten og det som bestemmer retningen på din tro? For det er faktisk hva Bibelen lærer oss at vi skal.
Som overskriften antyder sier Bibelen vi skal ha en gjerningsbasert tro, og at ingenting i Bibelen således kan være i utakt med Jesus.
For Jesus viste oss "den ekte" Gud i handling, og Jesu liv er det synlige beviset på Guds sanne karakter og hjerte. Alt vi tror og velger å holde som hellig og riktig må derfor stemme HUNDRE PROSENT med Jesus liv. Om det er noe i Bibelen som ser ut til å ikke samsvare med Jesu nåde og ubetingede kjærlighet, må det rett og slett legges til side inntil DHÅ åpenbarer Jesu liv i dette for deg. Men det må ALLTID stemme med Jesus - han som er Guds samsvarende handling og selvåpenbarelse!
«Men hva skal vi da tro på om ikke alt i Bibelen kan lese bokstavelig?» Svaret er enkelt. Du skal tro på det Jesus viste oss i hans møte med alle syndere han måtte på sin vei. Du skal tro på det Jesus sa på korset der han tilgav, ikke bare hele menneskeheten, men til og med sine egne mordere. Du skal tro på Guds handling, du skal tro på Jesus, på hans liv og gjerning!
Du skal tro at Jesus viste oss Gud, og at Jesus ER Gud åpenbart!
Du skal derimot IKKE blindt tro på dine eller andres tolkninger av Bibelen, uansett hvor godt belagt deres teologi måtte være med beviser. For ord alene kan, og vil kunne misforstås, men når de stilles opp mot Jesu liv vil er det umulig å ta feil. Vi kjenner nemlig alle igjen den ubetingede kjærligheten, for den bor i oss alle.
La siste ord være fra Jesu munn: «tro det (mine ord) for selve gjerningenes skyld.»