Eksisterer ondskapen?

Merkelig spørsmål, tenker du kanskje? For mange vil svaret være et ubetinget ja, i det de peker på alt det onde som skjer i verden. Andre henter fram ulike bibelvers som underlag for sitt ja, slik som for eksempel dette i Efeserne 6:12: «For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»

Det er åpenbart at det eksisterer onde handlinger, og at man således lett kan konkludere at ondskap må eksistere. Men vent litt, kan det være at vi gir ondskapen en berettigelse den ikke fortjener? Kan det være at vi på en måte gir liv til et ikke eksisterende vesen, og ved skaper en innbilt fiende med en innbilt makt?

Dette vil jeg se litt på i dagens leksjon, og jeg begynner med å trekke noen paralleller.

Mørke

Det er vitenskapelig enighet om at mørke ikke eksisterer som en egen selvstendig enhet, men at det kun beskriver fraværet av lys. Det vil si at mørke ikke kan eksistere «av seg selv», det er ikke skapt av Gud sammen med resten av skaperverket, men det beskriver tilstanden FØR Gud skapte lyset.

1 Mosebok 1:1-2: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.»

Mørket beskriver fravær av lys, og i det Gud skapte lyset var mørket historie. «Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys.» (vers 3)

Når du går inn i en mørk kjeller så vet du selvsagt hva som er løsningen, og det er ikke å bekjempe mørket som om det var en fiende som kunne by deg på motstand. Nei, du vet jo veldig godt at med en gang du slår på lyset så vil mørket forsvinne. Et trykk på lysbryteren, og vips er mørket som tidligere dominerte kjelleren helt borte. Mørket hadde ingen makt, ingen selvstendig eksistens, men det var kun en midlertidig tilstand i fravær av lys.

Gud er bare lys

Bibelen sier i 1 Johannes 1:5-7: «Dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke. Sier vi at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd.»

Johannes bruker lys og mørke som et bilde på Gud, og det forteller oss at Gud er det lyset som dominerer over mørket – her et bilde på løgnen – og kanskje aller viktigst, at mørket ikke er et eget vesen med en egen selvstendig eksistens. Løgnen er kun fravær av sannheten i våre sinn, og skal bekjempes på samme måte som du gjør i den mørke kjelleren. Vi skal «slå på lyset» i betydningen, forkynne sannheten om at Gud er BARE god!

Kulde

Et annet eksempel er det vi kaller kulde, og vi som bor i nord kjenner godt til dette fenomenet. Som mørke, er heller ikke kulde en selvstendig eksistens, men det fenomenet som oppstår i fravær av varme. Alle vet jo at en kald hytte varmes opp ved å fyre i peisen, og at kulden således kun er midlertidig. Den er reell nok, og kan være plagsom og til og med farlig, men med en gang man tilfører varme inn i situasjonen må kulden vike.

Årsaken er at kulde ikke er et selveksisterende «vesen», men en midlertidig tilstand som vil oppstå om man fjerner varmekilden. Som i eksempelet med den mørke kjelleren «jages» kulden effektivt bort ved å fyre i peisen eller å slå på den elektriske ovnen, og for den «overmakten» må enhver kuldegrad gi tapt.

Ondskap

Dette leder meg til det dagens leksjon handler om, og det er om ondskapen egentlig eksisterer som et selvstendig vesen. Og mitt svar basert på Bibelen, og ved å se på naturen/skaperverket, er NEI! «Men hva med satan og hans medsammensvorne engler da» vil kanskje noe tenke?

Vel, de er også skapt av Gud, som i følge Johannes er bare lys. Dette samstemmer med hva naturen og vitenskapen også lærer oss, at mørket kun er fravær av lys. Gud er også selve livets opphav, og alt det skapte reflekterer Guds natur. Man kan si det slik at Gud har multiplisert seg selv i alt han har skapt, og alt som er skapt er velsignet med den samme reproduserende evnen.

Trær, blomster, fisk, fugler, dyr og mennesker bærer alle Guds DNA, og kan ikke bare reprodusere seg selv, men til om med multiplisere seg selv mange ganger. De er alle velsignet!

Gud skaper ikke død og ondskap, på samme måten som sola ikke kan skape kulde og mørke. Som menneske kan vi selvsagt velge å leve i en kald og mørk hule, og ved det få en opplevelse av at verden er tilsvarende kald og mørk. Men dette er et resultat av hvordan vi velger å bruke vår frie vilje, og også denne egenskapen har vi fått av Gud.

Som Gud har en fri vilje, har også vi: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!» (1 Mosebok 1:26)

Satan er skapt av Gud, og var en fullkommen skapning, som vi kan lese i Esekiel 28:12.13: «Så sier Herren Gud: Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet. Du bodde i Eden, Guds hage, og var dekket av alle slags edelstener.»

Det var altså ikke Gud som skapte ondskapen, for lys kan ikke skape mørke, godt kan ikke skape ondt! Det var satan som ved sitt valg gav midlertidig liv til onde handlinger, men ondskapen eksisterer altså ikke på egen hånd. Den er resultatet av satans selvalgte flukt bort fra Guds evige kjærlighet.

Derfor tenker jeg at det finnes heller ikke onde mennesker, og selv Hitler var ikke skapt ond. Alt det umenneskelige han klarte å utføre var kun mulig i fraværet av Guds kjærlighet, og i det vakuum som oppstår når et menneske velger å trekke seg bort fra den ubetingede kjærlighetens kilde i sitt sinn. Jeg tenker at som kjærligheten er så uendelig mye større og lysere enn vi klarer å tenke, slik er også ondskapen som oppstår i fravær av kjærligheten større og mørkere enn vi kanskje aner?

«Men har vi ikke en kamp mot ondskapen åndehær da?» Mitt svar er at kampen vi har er som å stå i en mørk kjeller med hånda på lysbryteren. DU kan velge å be mot mørket, mobilisere venner til å be sammen med deg, forbanne mørket, velge å prøve gå i mørket i tro, eller rett og slett å slå på lysbryteren.

For ondskapen er IKKE en selvstendig eksistens som vi har fått oppgaven å bekjempe, men alt handler om hvordan man tenker i sitt sinn. Som fallet var å tro løgnen, reverser vi virkingen av fallet ved å tro sannheten. Vi skal ikke sloss mot satan og hans demoner, men kampen foregår kun i våre sinn. Det er dette som er selve slagmarken, og det er der «kampen» står.

Det er de som sier litt foraktelig at vi «nådefolk» hevdet at Jesus kom kun for å gi oss et nytt sinn. Og bare så det er sagt klart og tydelig, så er det nettopp det jeg tror. Det er sinnet vårt det handler om, og om vi tror løgnen eller sannheten! Dette igjen styrer våre handlinger, om de blir gode eller onde.

Det er en kamp om våre sinn, våre tanker, og fallet var ikke selve handlingen å spise forbuden frukt, men at mennesket trodde løgnen om Gud. Jeg vil hevde at det var mennesket som ved å tro løgnen skapte satan, og som gav han en makt han aldri har hatt. Satan har aldri vært denne verdens Gud, Gud tapte ikke i Edens Hage, men alt satan har fått til av ondskap har skjedd fordi mennesker, også kristne, har trodd løgnen.

Gud er kjærlighet

Gud er ikke kjærlig som en egenskap, men kjærlighet. Bibelen sier i 1 Korinter 13:13: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Gud er kjærlighetens vesen og opphav, og hans kjærlighet reflekteres i hele skaperverket. Ondskap, mørke og kulde eksisterer ikke i skaperverket, men er midlertidige tilstander som oppstår i vår selvvalgte flukt bort fra kjærlighet, lys og varme.

Jeg tenker derfor slik at ondskapen ikke har en reell makt, og den har heller ikke noe den kan uttrykke seg i, med mindre et menneske av kjøtt og blod, eller en engel, velger å tro løgnen om Gud. Det er i denne løgnen at ondskapen får rom til å utøve sin feige gjerning, men i møte med den ubetingede kjærligheten vil den forsvinne som dugg for solen.

Dette er årsaken til at jeg er en slik forkjemper for å forkynne at Guds kjærlighet er UTEN betingelse, og at de bibelvers om indikerer det motsatte er skrevet av mennesker uten den fulle åpenbaring om hvem Gud er. (Hvem av oss har egentlig det?)

Den aller største løgnen om Gud, slik jeg ser det, er at Gud har gjort i stand et helvete med evig pine for alle de ufrelste. Denne løgnen skal og må bekjempes med alle midler, for den gir næring til løgnen, og dermed ondskapen. De som hevder løgnen om helvete går etter min oppfatning satans ærend, og er i praksis som slangen i Edens Hage. Der er selvsagt elsket av Gud, og jeg elsker dem også, men løgnen de sprer MÅ stoppes.

Dette skal skje ved å forkynne frimodig at Jesus viste oss det sanne bildet av Gud, at det i Gud IKKE finnes mørke, og at det således heller IKKE finnes et selveksisterende og reproduserende vesen kalt ondskap. Gud har kun skapt lys, varme og ubetinget kjærlighet, og denne sannheten ser jeg vinner mer og mer terreng i verden. Bli derfor med oss i å «slå på lyset», og ikke bruk kreftene til å kjempe mot mørket, mot ondskapen. Bruk heller livet ditt til å speile Guds ubetingede kjærlighet, og du vil oppleve at ondskapen aldri hadde en reell makt.