Hva er MITT kall?

Jeg tror mange opplever et forventningspress angående dette med kall. Man skal liksom ha et "kall" eller en livsoppgave som er servert på fat fra det høye. Høyest på lista er gjerne misjonær, arbeid blant fattige, evangelist, profet, eller noe annet "stort".

Man skal fungere i flest mulig nådegaver og bære frukt i alle retninger. Men i stedet går man rundt og bærer på dårlig samvittighet for alt det man "burde" ha vært. Og selvsagt gir man seg selv skylden for alt dette. Man "vet" at man ikke er god nok, og ikke lever opp til standarden. Og så kommer tvilen og frykten. Har Gud tilgitt meg? Er han fornøyd med meg? Er jeg frelst?

Kristen skyldfølelse er en sykdom som dessverre er vanlig. Man lever ikke opp til det man burde være. Forventningspresset er der hele tiden. Menigheten ser deg. Familien ser deg. Kollegaene ser deg. Og Gud ser deg. Det er Big Brother 24/7.

Men hva om det er godt nok som det er? Har du tenkt på det? Hvis alle sto på talerstolen og forkynte og helbredet spedalske og vekket døde, hvem skulle man ringe dersom kranen på kjøkkenet sprang lekk? Hvem skal jeg kontakte dersom bilen min tar kvelden? Hvem skal lærer barna mine å skrive og regne? Hvem skal bygge veiene jeg skal kjøre bilen på? Hvem skal vaske lokalene i bedriften min? Hvem skal dyrke gulrøttene og potetene jeg spiser?

Jeg tror alle disse "kallene" er like viktige. Vi har gjort kall til et ideal som få lever opp til, og som få SKAL leve opp til. Kanskje det aldri var meningen at du skulle gjøre disse tingene. Kanskje det er godt nok som det er.

Gjør det du kan, gjør det du liker. Vær den du er. Vet du, det å forkynne og det å ha disse "store kallene" er et stort ansvar. Man skal ha rygg for å bære et slikt ansvar. Man kommer i kontakt med mange mennesker i ulike situasjoner og det krever karakter for å stå i dette. Og ikke alle passer til den jobben. Og det er ikke bare "greit", men det er sånn det skal være.

Husk Paulus' bilde av menigheten som en kropp med ulike lemmer. (1. Kor. 12). Alle er nødvendige. Du ønsker ikke å miste en eneste lem. Alle har en funksjon. Man kan ikke si til noen: "Jeg trenger deg ikke".

Så vær glad når du mater kattene som du har ansvaret for, og når du kan være til hjelp for din gamle mor når det gjelder å fikse printeren eller få bort en "uforståelig" melding på dataskjermen. Vær glad for å være skoleelev og kunne bidra i fellesskapet der, og i din arbeidsplass.

Skyldfølelsen er ufortjent. Sett fra deg ryggsekken og vær glad i den du er og den jobben du gjør.