© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

February 11, 2020

February 9, 2020

January 19, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Forkynte Jesus om helvete?

November 26, 2017

Mange kristne er overbeviste om at Jesus forkynte om helvete. Ja, mange regner denne læren om denne kommende vredesdommen, der de ikke-kristne skal lide i all evighet, som en avgjørende bærebjelke i frelsesbudskapet. De sier gjerne; Om ikke det fantes et helvete, hvorfor måtte da Jesus dø på et kors, - eller hvorfor skal vi forkynne himmelen om det ikke var et helvete å unnfly?

 

Jesus var den i Bibelen som forkynte mest om helvete, hevder noen. Jeg har til og med opplevd å høre enkelte kristne påstå at han forkynte mer om helvete enn noe annet tema. Trolig er helvetes-tankegangen en så dominerende del av deres trosliv, at hvert eneste utsagn om fortapelse, synd eller dom, helt ukritisk blir assosiert med denne onde og ødeleggende læren.

 

Av plasshensyn kan jeg ikke komme inn på alle begrepene her, så i dette innlegget skal jeg fokusere på det konkrete ordet helvete knyttet til Jesu forkynnelse.

 

Det er faktisk ikke mange ganger ordet helvete nevnes i Bibelen. I Bibelselskapets norske 1978/85 og 2011 oversettelse, så nevnes ikke ordet helvete en ene eneste gang i Det gamle testamentet, og i NT nevnes det kun ti ganger!

 

Ja, det nevnes kun ti ganger, - ved tre anledninger i Evangeliene, og én gang i en setning av Jakob i Jakobs brev. Det er ALT!

 

Her er hele lista. (greske grunntekstord i klammeparantes).

 

#1-2

Matteus 5:29-30: ”Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete [geennan]. Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til helvete [geennan]."

 

#3

Matteus 10:28-30: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete [geennē]. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver."

 

#4

Matteus 23:15: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete [geennēs] dobbelt så mye som dere selv."

 

#5

Matteus 23:29-33: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.’ Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete [geennēs]”

 

#6-8

Markus 9:43-47: ”Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete [geennan], til ilden som aldri slukner, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner. Og om foten din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvete [geennan], der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete [geennan], der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner.”

 

#9

Lukas 12:4-7:

”Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete [geennan]. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte! Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.”

 

#10

Jakob 3:6: ”Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete [geennēs].”

 

Ingen av de andre av Bibelens forfattere nevner ordet helvete en eneste gang! Denne "stillheten" rundt helvete i Bibelen burde ringe i noen bjeller. Har vi tatt feil?

 

 

Helvete eller Gehenna?

 

Som du ser fra klammeparantesene er grunntekstordet for helvete; geennan, geennēs og geennē. Dette er tre ulike bøyinger av navnet på det konkrete historiske stedsnavnet «Gehenna» som lå i dalføret rett sør for tempelplassen i Jerusalem. I GT kalles stedet Hinnomdalen, Ben Hinnoms Dal, eller Hinnoms Sønners dal, mens det i NT altså ble kalt Gehenna på gresk. I dag ligger den arabiske bydelen Silwan i dette området.  

 

Ordet helvete står altså ingen steder i grunnteksten.

 

Evig straff var heller ikke et ledende syn i oldkirken. Kun en av de seks dominerende teologiske retningene på den tiden forfektet evig pine. En stod for evig utslettelse for ufrelste, mens hele fire av de seks skolene stod for "apokatastasis" - som er det greske ordet som brukes på læren om at Gud til slutt vil gjenopprette alle ting og at alle mennesker vil ta i mot frelsen.

 

Dessverre var det den grufulle læren om evig pine som etterhvert fikk fotfeste i de vestlige kirkene og ble et hendig maktmiddel for å underkue folket. Et avgjørende bidrag til det var at Augustin, som hadde et svært negativt menneskesyn, oversatte skrifter av Tertullian (ca. 155 – 240 e.Kr.) - en profilert kristen forfatter og teolog i den romerske provinsen Kartago i Afrika. Han var den første som omfavnet konseptet med gjerningsbasert tortur i etterlivet, og fremmet denne svært lite Jesus-liknende retningen blant de seks skolene i oldkirken.

 

Selve ordet helvete er et relativt moderne ord som oppstod først rundt år 725 e.Kr. og ble introdusert i bibeloversettelser med den hensikt å få etablert en lære om evig straff i en underverden, inn i kirkens teologi og vokabular. Det stammer fra det engelske (muligens også norrøne) "hel/helle", og har betydningen; "underverden, skjule, gjemme".

 

Snorre Sturlason i sitt EDDA bidro senere med sin beskrivelse av skapningen "Hel" som regjerer i underverdenen med samme navn. Det klassiske synet med tortur, brennende mennesker og djevel med høygaffel fikk fotfeste i kulturen gjennom Dantes inferno på 1300-tallet som beskriver Dantes reise gjennom helvete, samt gjennom malerier og kirkekunst.

 

På Jesu tid var Gehenna en søppelplass utenfor Jerusalem der man brant søppel og døde dyr, og til tider også kremerte mennesker. Dette resulterte i en fæl stank fra dette området. Stedet har også gitt navnet til Møkkaporten like ved Klagemuren, som ledet ned til Gehenna.

 

I perioder med avgudsdyrkelse var Hinnoms Dal (Gehenna) også et grusomt offersted der jødene brant sine barn til døde som offer til avguden Molok. Det var også stedet som huset de enorme likbål da Jerusalem ble inntatt av Babylonerne i år 586/87 f.Kr (nøyaktig årstall strides man litt om). I mitt tidligere innlegg om ildsjøen, nevnte jeg at uttrykk som "evig ild" eller "uslokkelig ild", ble brukt om tidsbegrensede hendelser, og sett i lys av de enorme likbålene i år 586/587 f.Kr. kan uslokkelig være brukt som uttrykk for at bålene brant kontinuerlig dag og natt. Likevel gikk det mark i mange av likene fordi de ikke rakk å kremere haugene raskt nok, derav referansen til "marken som eter dem".

 

Hvorfor brukte Jesus ordet Gehenna?

 

Gehenna hadde altså ingen lystig klang, men var et ekkelt sted og en tragisk skamplett i jødenes bevissthet. Stedsnavnet hadde like sterke assosiasjoner hos folket på Jesu tid som ordet Auschwitz har for en tysker i våre dager. Dette visste selvsagt Jesus, og det var en vanlig argumentasjonsmåte på Jesu tid å sette ting veldig på spissen for å få frem et retorisk poeng.

 

Noen av versene overfor er fra Bergprekenen. Jesus snakket om syndens konsekvenser som til syvende sist kunne lede folk til å gå til grunne - illustrert ved at de ville dø og brent i Gehenna. Husk at Jødene på den tiden ikke hadde noe klart bilde av etterlivet, så for dem handlet Guds velsignelser og dom KUN om jordiske konsekvenser i dette livet.

 

Jesu formål med de harde ordene i Bergprekenen tror jeg var å avsløre at ingen ville lykkes gjennom lovens krav. Han argumenterte derfor retorisk ut fra deres feilaktige tankesett hvor de trodde Gud var en som dømte og straffet mennesker på grunnlag av deres gjerninger. Jesus derimot viste oss et bilde av en alltid tilgivende synderes venn som delte ut nåde, kjærlighet og barmhjertighet til ALLE.

 

Jesus advarte også flere ganger om forfølgelser, og konkret om den kommende trengsel i år 70 da Jerusalem igjen ville bli inntatt (Se bla Matteus 24 og Lukas 17 og 21). Han sa bla. at de skulle flykte ut av byen og opp i fjellene da de så visse tegn skje. Historieskriveren Josefus forteller siden om grufulle scener der over én million jøder ble slaktet ned av den invaderende romerhæren, og hvor likhaugene igjen ble brent i Gehenna.

 

Jeg har ikke tid til å komme mer inn på dette her, men for mange har det vært svært frigjørende å studere det såkalte preteristiske endetidssynet som forklarer at disse kjente endetidstekstene i virkeligheten dreide seg om enden av en jødisk tidsalder "aion" i år 70 e.Kr. Budskapet var altså adressert til datidens tilhøreres tankesett og har ikke noe med hendelser i vår fremtid å gjøre.

 

I Matteus 10 og Lukas 12 taler Jesu mye om at de som trodde på Ham ikke trengte være redde i møte med forfølgelsene som ville komme i de nærmeste tiårene. Så lenge de holdt seg nær til Gud trengte de ikke frykte for de menneskene som slår i hjel folk, og siden ikke kan gjøre noe mer. Jesus kom seg selv unna forfølgere ved å gå tvers igjennom folkemassen da de ville kaste ham utfor et stup (Lukas 4:30), og både Peter, Paulus og Silas ble overnaturlig hjulpet ut av fengsel (Apostlenes gjerninger 12:7 og 16:26).

 

Gud har med andre ord gode løsninger og de trengte altså ikke å frykte forfølgerne. Men om de skulle frykte noen (retorisk sammenlikning), så burde de helle frykte ham (djevelen), som gjennom religiøsitetens strev, vantro og utrygghet, dreper troen og stjeler frimodigheten fra folk. Johannes 10:10 sier oss at: "Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod."

 

De troende hadde altså egentlig ikke noe å frykte, noe som blir gjentatt mange ganger. Falt de derimot for djevelens religiøse løgner, hadde de lite å stille opp med i møte med forfølgelse. Da gikk de til grunne ved at de ble drept og deretter brent på likbålene i Gehenna, noe som beviselig skjedde i år 70 e.Kr.

 

Hva med fortapelse, dødsriket og dom?

 

Våre gudsbilder farger både ulike lærer, og måten vi leser og forstår ting i Bibelen. Har vi et innvendig sementert bilde av Gud som en straffende dommer, vil vi naturlig også lese mange bibelsteder i lys av dette bildet istedenfor å åpne oss opp for å se på andre tolkninger og andre betydninger av grunntekstordene.

 

Studerer man for eksempel ordet for fortapelse "apollumi" nøyere, finner man veldig mye spennende, ikke minst at ordet brukes om en her-og-nå-tilstand. F.eks. i Lukas 19:10 står det at "Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det", og grunntekstordet for fortapt brukes også om den bortkomne sønn som var kommet bort, men som ble funnet igjen. Han forble altså ikke i sin fortapelse!

 

Jeg skal komme mer inn på dette ordet i kommende innlegg og vise at fortapt slett ikke handler om å havne i et helvete etter døden. I talen "Fortapelse er en tilstand her og nå" fra Nådekirka Kristiansand, kommer jeg også inn på dette.

 

Dødsriket skildres på flere måter i Bibelen, f.eks. som en illustrasjon i en lignelse (Se forøvrig artikkelen min om Den rike mann og Lasarus), som et midlertidig sted for de døde hvor Jesus gikk bort og forkynte for åndene som var i fangenskap (1.Peters brev 3:19), og som en illustrasjon på djevelens innflytelse hvor Peters bekjennelse om at Jesus er Messias, den levende Guds sønn, er klippen som Jesus vil bygge sin kirke på og som dødsrikets porter ikke skal få makt over (Matteus 16:15-18).

 

Uansett er ikke dødsriket en evig adskillelse fra eller fravær av Gud. Det ser vi f.eks. i Salme 139:8 der det står at: "Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der." I Åpenbaringen 1:18 står det at Jesus har nøklene til dødsriket, og i Åpenbaringen 20:13 at dødsriket gav tilbake de døde.

 

Bibelen omtaler f.eks. dom på forskjellige måter. Det finnes riktignok noen steder som kan tyde på en straffende dom, men jeg har i artikkelen om ildsjøen vist at grunntekst-begrepene for både straff og ild kan peke på en positiv renselsesprosess. I Johannes 5:29 står det om at de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom, og litt tidligere, i vers 25 står det at de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve, - så her virker dommen som noe restaurerende.

 

Andre steder står det at Far har overlatt dommen til sønnen (Johannes 5:22), og at Jesus dømmer ingen (Johannes 8:15) og det står også at Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Johannes 3:17), og at formålet med dommen er at alle skal ære Sønnen slik de ærer Far (Johannes 5:23).  Videre i Johannes 3 virker dommen som en allerede eksisterende og naturlig konsekvens av å ikke tro; Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

 

Hvorfor brukes dom så forskjellig i Bibelen, og hvorfor er det så lett å tenke på dom som noe negativt?

 

Trolig hang det mye av en tradisjonell straffende domstankegang igjen i de første kristnes bagasje. Selv i dag tillegger vi lett Gud den samme menneskelige rettferdighets-tankegangen som vi har. Dette til tross for at mange tekster viser oss en Gud som ikke belønner ut fra gjerninger eller straffer folk, f.eks. Den bortkomne sønn, lignelsen om vingårdsarbeiderne som fikk lik lønn for ulikt arbeid, Jesu møte med kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, osv.

 

Jesus-testen

 

Det tyngste argumentet mot helveteslæren, mener jeg er å prøve den på selve Guds karakter – Han som er selve kjærligheten, Han som det ikke finnes noe mørke i og som aldri forandrer seg.

 

Jeg tror Jesus viste oss det sanne bildet av Faderen. Det ser vi bla. i Johannes 1:18: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er."  Og i Johannes 12:44-45 leser vi: "Men Jesus ropte ut: "Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg."

 

Gud er altså akkurat som Jesus, og Jesus straffet eller drepte aldri noen i sin synlige tid på jorda. Han var synderes venn og viste seg som tilgivende, selv da de korsfestet han. Derfor stemmer ikke straff og drap med Guds karakter. Helveteslæren tåler rett og slett ikke Jesus-testen!

 

Jeg er viss på at Jesus ikke forkynte død og fordervelse som dom fra Gud. Han argumenterte isteden retorisk for å avsløre det loviske tankesettet, og senere viste han dem Guds sanne karakter ved å selv gå i døden for oss ISTEDENFOR å straffe og drepe noen. Det er Guds godhet – ikke bud og regler - som driver oss til omvendelse (å tenke som han), og som gjør at vi begynner å speile ham mer og mer.

Dette er selve kjernen i de gode nyhetene. Gud er bare god og akkurat som Jesus. Han er kjærlighet, og i kjærligheten finnes det ikke frykt. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, - ikke på visse betingelser, men fordi det er sannheten om hvem Han er som setter fri. Religiøse ultimatumer og en gud med to ansikter, innbyr ikke til en slik frigjørende tillit, men bare binder og får mange til å skygge unna Gud.

 

Gud elsker alle mennesker. Det ser vi bla. i Johannes 3:16: "For så høyt har Gud elsket verden". Og i Romerbrevet 8:38-39 står de nesten like kjente versene: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."

"Kjærligheten tar aldri slutt." (1.Korinterbrev 13:8)

 

Ingen dekning for helvete ellers i Bibelen

 

Konseptet "helvete" strider fullstendig mot Guds allmakt og fullkomne kjærlighet. Det mangler ikke bare dekning i Jesu karakter og forkynnelse, men også i boka forøvrig. Jeg vil komme tilbake til flere argumenter for dette i senere innlegg, men her er et utvalg:

 

Hvis helvete er virkelig...

 

- hvorfor gav ikke Gud tydelig advarsel mot å havne der i selve starten av Bibelen? Gud sa at straffen for å spise av treet med kunnskapen om godt og ondt var død—ikke evig tortur i ild og svovel.

 

- hvorfor ble ikke Kain advart om dette, eller folket i Sodoma og Gomorra, eller noen av de som begikk de tidligste nedskrevne synder?

 

- hvorfor advarte ikke Moses om denne skjebnen i De ti bud eller Moseloven – den som er spenner over flere av Bibelens bøker og som består av over 600 lover, påbud og advarsler? 

 

- hvorfor handler lovens konsekvenser kun om velsignelser og forbannelser i dette livet?

 

- hvorfor sa Gud til jødene at praksisen med å brenne småbarn levende til avguden Molok (i Gehenna-dalen) var avskyelig i Hans øyne. Gud sa at dette ”aldri har vært i mine tanker.” (Jeremia 32:35) Hvordan kunne Gud si noe slikt til Israel hvis Han selv planla å en dag brenne de fleste mennesker som har levd levende i et evigvarende krematorium som Han selv hadde skapt? For Gud har skapt alle ting hvis man skal tro Kolosserne 1:16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige ...", så hvis et helvete eksisterer må han i såfall ha skapt det også.

 

- hvordan kunne apostelen Paulus (som i følge ham selv var spesielt utnevnt av Gud til å forkynne Evangeliet til nasjonene) si at han hadde erklært hele Guds råd (Apostlenes gjerninger 20:27), når han faktisk aldri nevnte helvete i noen av sine brev?

 

- hvorfor ville ikke Paulus, den store evangelisten og apostelen som har skrevet over halvparten av nytestamentet, nevnt dette stedet tydelig og i klartekst gjentatte ganger?

 

- hvorfor var nesten alle nytestamentlige advarsler med hentydning til straff, adressert til jødene, og da særlig til de religiøse fariseerne og skriftlærde?

 

Men hvorfor døde Jesus hvis det ikke finnes et helvete?

 

Dette er et spørsmål som både jeg selv og andre som ikke tror på helvete stadig får. Jeg vil da stille deg dette spørsmålet tilbake; Er grunnen til at du er sammen med dine kjære (f.eks. dine foreldre, barn, kjæreste, samboer eller ektefelle) at du ville bli torturert hvis du ikke var det? I mitt hode blir dette spørsmålet derfor helt absurd.

 

Jesus kom for å vise oss Guds sanne vesen slik at vi kan få det godt sammen med han, både her i denne tiden og i evigheten. Jeg ønsker å forkynne Jesus slik at alle mennesker skal bli kjent med Han som er Veien, Sannheten og Livet, og at de alle skal få oppleve livet i Guds ubetingede kjærlighet.

 

Jeg mener helveteslæren slett ikke har vært en bæresøyle, men heller en fryktelig hindring for evangeliet. Millioner av mennesker har på grunn av denne djevelske løgnen ikke klart å tro Gud, eller klart å fullkomment hvile fra sitt strev i hans godhet.

 

Konklusjon:

 

Gehenna (ofte oversatt "helvete") var altså det fysiske stedet utenfor Jerusalem der mengder av lik ble brent på bålet da byen ble inntatt i år 586/87 f.Kr, og senere i år 70 e.Kr. Det var også et offersted hvor jødene i perioder ofret sine barn i ilden til avguden Molok. På Jesu tid var det der de brant søppel, og av og til kremerte mennesker og dyr. Jesu forkynnelse handlet aldri om et sted med evig pine i etterlivet, men om konkrete konsekvenser her på jorda. Det er altså ikke noe helvete i vente for noen av oss, verken kristne eller ikke-kristne!

 

Jesus var altså ingen helvetes-forkynner som noen fullstendig feilaktig påstår, men i kjærlighet advarte Han jødene om den kommende trengselen i år 70 da Jerusalem ble inntatt, tempelet ødelagt, og mer enn én million jøder ble massakrert. Det kommer derfor ingen ny stor trengsel, og heller ikke et helvete for de ufrelste.

 

Vi har sett at Gud kaller det å drepe ens egne barn med ild for avskyelig, og jeg kaller påstanden om at det finnes et helvete der Gud vil torturere sine barn - menneskene - til evig tid for enda mer avskyelig. Hvordan man kan få dette til å stemme med en kjærlig og god Gud er for meg totalt uforståelig!

 

Med Bibelen i hånd avlyser jeg herved helvete, og samtidig også Jesus som helvetesforkynner! Jesus kom og forkynte en stor nåde fra Himmelen, og en Gud som er ubetinget kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Ikke bare forkynte Han det, men Han beviste det med å leve det ut.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload