Du får ikke lov!

Hvem har vel ikke hørt mamma eller pappa si: ”Du får ikke lov!” Eller kanskje du har sagt det samme selv i håp om at poden endelig skulle forstå budskapet? Jeg har sagt dette mange ganger til mine barn da de var små, og håpte alltid at med det så var siste ord sagt. Grensen gikk akkurat der, og forbudet måtte ikke brytes. Punktum!

Men samtidig som vi som nybakte foreldre sa hva som var lov og ikke lov med en forventning om suksess, så visste vi vel egentlig innerst inne at en regel i seg selv ikke var nok. For når det nærmet seg Jul, så sa vi til dem i en tilgjort streng tone:

”Nå tar mamma og pappa en liten tur på butikken, men dere får ikke lov til å kjenne på pakkene som ligger i skapet!”

Hvorfor sa vi det? Jo, fordi vi visste selvsagt at de ville bryte regelen fortere enn vi var ut av døra, og det var også hensikten. Vi visste jo at de i utgangspunktet ville tenke tanken at de kunne kjenne bare littegrann på pakkene om vi tok en tur, noe som for barn er noe av det mest spennende du kan gjøre, men at de sannsynligvis trengte en liten dytt for å gjøre det de egentlig visste var ulovlig.

Den hjelpen og dytten de trengte var en lov som sa: ”Du får ikke lov!”

Og gjett hva vi fikk se da vi kom hjem? Jo, du gjettet riktig. Loven hadde gjort sin virkning, og de håpefulle lovbryterne var i full sving med å klemme på julegavene. Som en del av skuespillet ble vi tilgjort sinte og strenge, og sa: ”Hva er det dere gjør? Vi sa jo at dere ikke fikk lov? Som straff må dere gå rett i seng, og så får vi håpe at julenissen ikke så dere!"

Det var en prest en gang som fikk høre at loven kun vekket til live lysten til å synde. Han bodde i en blokk med en liten lekeplass utenfor, der det til stadighet var noen smågutter som spilte fotball. Mellom lekeplassen og blokka var det en gressplen, og helt inne mot veggen av blokka var det et bed med blomster i alle regnbuens farger. Presten stod i vinduet og grublet på det han hadde hørt, mens han så på guttene som lekte på lekeplassen.

Da fikk han en idé! Han gikk ut til guttene og sa: ”Det er helt greit at dere spiller fotball, men ser dere alle de fine blomstene der borte? Husk at det er strengt forbudt å skade de gule blomstene. De får dere ikke lov å røre!”

Så gikk han opp igjen i leiligheten, og stilte seg i vinduet for å se hvordan de reagerte. Guttene stod og pratet seg imellom, kikket litt på blokka som om de sjekket om noen kunne se dem, og så skjedde det! En gutt løp bort til blomsterbedet og røsket opp et par , ja du tenkte riktig, gule blomster, og løp så fort han kunne tilbake til gjengen.

De frydet seg over det de nettopp hadde gjort, mens presten stod der og tenkte: ”Disse guttene visste ikke en gang om blomstene. Men i det jeg pekte på blomstenes eksistens, og la på dem en lov om å ikke røre de gule, tok det ikke mange minuttene før de gjorde motsatt av det jeg sa.”

I alle de årene presten hadde bodd i blokka hadde gutter og jenter lekt på lekeplassen, og aldri hadde noen ødelagt så mye som en eneste blomst. Men med en gang påbudet kom så ble de gule, ikke de andre, men kun de gule blomstene ødelagt. For første gang forstod han lovens hensikt.

Den skulle aldri lede oss til perfeksjon, men til Jesus!

Romerne 5:20-21 sier dette slik: ”Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større. Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”

Lovens hensikt var aldri å lede oss via alle disse ulike variantene av: ”Du får ikke lov!” Men loven ble gitt oss for at vi skulle forstå at den fremgangsmåten var feil! For vi er ikke skapt til å ledes av lover, regler og bud, men av nåde.

Alle vil jo herske over synden, og leve så rent og rett vi bare kan. Ingen av oss liker syndens konsekvens verken for oss selv eller andre, og derfor må vi velge rett medisin. Og den eneste medisinen som får deg til å herske over synden, det er nåden (Romerne 5:21)

”det som gir synden kraft, er loven.” (1 Korinter 1:56)

Det var dette presten forstod for aller første gang. Jo mer lov jo mer synd! Det var ikke motsatt, at jo mer lov jo mindre synd! For det som faktisk gav liv til synden var den loven han lagde til guttene om å ikke røre de gule blomstene!

Har du ”gule blomster” i ditt liv? Har du et problem du liksom aldri blir kvitt, som en gjentagende synd for eksempel? Kanskje du som presten bør revurdere om du faktisk gir liv til synden ved å lovregulere den, og heller søke til Han som har rett nåde-medisin?

Vi har vel alle gått mange runder i forhold til syndige handlinger, og gjort saker og ting vi ikke er stolte av. Man kjenner på den litt bitre smaken av det å feile, og tenker at nå var det i hvert fall siste gangen. Du gir Gud et løfte om at nå er det slutt for alvor, og tanken bak er god. Men konsekvensen blir at du nå har 2 bud på samme sak, for å si det sånn. Både selve den syndige handlingen, pluss ditt personlige løfte til Gud.

Og det var vel også meningen? For vi tenker ofte fra kunnskapens tre om godt og ondt, og at om bare konsekvensen blir stor nok så klarer vi å la være å synde. Vi går tilbake til den gamle Pakts tankegang, og blir vår egen prest og gir oss selv ett ekstra bud så vi ikke skal røre ”de gule blomstene!” En ting er å synde en gang til, men å i tillegg bryte et løfte mellom deg og Gud? Nei, det gjør du bare ikke, for det tør du helt sikkert ikke. Eller?

Jeg har gjort dette mer enn en gang under min tid i Jehovas vitner, men også etterpå. Det tok nemlig mange år før jeg forstod at alle min synder ble betalt for på korset, også de som ligger i fremtiden! For noen virker dette skremmende, for tankegangen om at det eneste som lar oss herske over synden er lov, den lever videre. Og at tilsvarende nåden er en tillatelse til å synde enda mer.

Men den tanken stammer faktisk helt tilbake fra fallet i Edens hage, og det var den tanken som Jesus kom for å avsløre. Jesus ble korsfestet, og sammen med Ham ble loven og den løgnen den faktisk forsterke naglet på korset.

Kolosserne 2:14 står det: ”Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset.”

”Du får ikke lov” er forbi, og loven har gjort sin hensikt. Den har ført oss til Kristus, og nå ledes vi alle av Guds nåde.

”Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus.” (Galaterne 3:23-26)