Vendepunktet

Alt var gått galt, og alle mine bønner så ikke ut til å påvirke Gud i det hele tatt. Det var som om Han hadde forlatt meg og min familie, og vi var alene med våre problemer. Firmaet var konkurs, banken ville ta huset, og ungene trodde ikke lenger på det jeg tidligere hadde sagt om at Gud er med oss.

Jeg var ikke bare på bunnen av bøtta, men det føltes som om jeg befant meg under bøtta. Ikke følte jeg noe, ikke kjente jeg noe, og ikke virket noe. ”Hvor er du Gud?” ropte jeg i desperasjon.

Ingen svar, bare den vonde, overdøvende stillheten.

Jeg søkte Gud mer enn noen gang, for jeg trengte virkelig at Han stod bak sine løfter før det var for sent. Jeg ba bokstavelig talt på mine knær, og jeg foldet hendene så hardt jeg kunne. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få Gud til å velsigne meg, men hvor hardt jeg enn prøvde så skjedde det ingenting.

Til slutt gav jeg opp!

For første gang i mitt kristne liv så trodde jeg ikke lenger på Guds velsignelser, i hvert fall ikke for meg. Alle Guds løfter, alle gaver, overflod til all god gjerning, du skal høste som du sår etc, var ikke lenger et tema. Jeg måtte bare konkludere med at det virket rett og slett ikke.

Det senket seg en stillhet over meg i forhold til å tro Gud for materielle behov, og jeg godtok at livet ikke ville bli det overflods-livet jeg hadde sett for meg. Flott hus, bil og hytte var ikke lenger et mål, og det eneste jeg satt igjen med var Jesus.

Jeg kom plutselig på en opplevelse jeg hadde hatt for mange år siden, faktisk helt tilbake til da jeg var nyfrelst. Jeg var i en liknende situasjon, og trengte så sårt til noen økonomiske mirakler. Min datter trengte en sykkel, vi trengte penger til huslånet, og bilen trengte bensin. Vi var i et sterkt behov av noen av de gavene Bibelen snakket så mye om!

Plutselig får jeg se Jesus stå midt imellom meg og en stor haug med gaver. Jeg forstod med en gang hva gavene var selv med papiret på, og det var penger til sykkel, lån, og alt hva vi trengte. Jeg følte meg dradd mellom Jesus og gavene - mellom Velsigneren og velsignelsene.

Men da mine øyne møtte Jesus sine ble jeg uten å kunne hjelpe for det dradd imot Ham, og jeg forlot velsignelse og gikk i retning Jesus. Men etter en stund begynte jeg å tenke på behovene mine, og tenkte at jeg rekker sikkert å løpe til gavene og ta med meg et par stykker. Men i det jeg snudde meg mot gavene forsvant Jesus lenger vekk.

Det var som om Jesus tvang meg til å velge Ham eller velsignelsene, men valget var ikke så enklet for jeg trengte jo begge deler? Men uansett hvordan jeg prøvde å løse problemet var det enten eller, og til slutt måtte jeg ta et endelig valg.

Jeg valgte Jesus, og jeg snudde ryggen til gavene som kunne dekke mine materielle behov. Men da jeg nærmet meg Jesus la jeg merke til noe som liksom svevde over meg. Jeg kikket opp, og der var gavene! De hadde fulgt etter meg i samme øyeblikk som jeg bestemte meg for å følge etter Jesus. Gavene åpnet seg av seg selv, og det ene etter det andre behovet ble ivaretatt. I mitt indre hørte jeg dette verset i 5 Mosebok 28:2:

”Og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er lydig mot Herren din Gud.”

Denne opplevelsen minnet Gud meg om, og jeg satt meg i bilen for å ta meg en "grubletur." For ikke lenge siden hadde jeg truffet på en kjent evangelist, og han hadde gitt meg 2 CD plater av Ulf "Uffe" Christiansson. Jeg satt på den ene platen, og ut av høyttalerne kom sangen; "Jag har beslutat att följa Jesus!"

Jeg knakk sammen, og gråt mer enn jeg noen gang har gjort i mitt liv. Jeg så Jesus uten forstyrrende elementer som mine jordiske behov, og det eneste jeg så var hva Han hadde gjort for meg på korset. Der og da tok jeg en beslutning som ble mitt vendepunkt, og jeg ropte til Gud:

”Kjære Gud, tilgi meg min egoisme og at jeg så fort glemmer hvem Du er. Men her og nå velger jeg å følge Jesus, koste hva det koste vil! Om så jeg ikke får noe igjen for det i dette livet, så betyr det ingenting, og jeg gir deg resten av mitt liv! Som du lot alt handle om meg, vil jeg la alt handle om Deg!”

Det ble flere turer i bilen i ukene som kom, og beslutningen ble gjentatt utallige ganger. Jeg tror jeg har spilt denne låten mer enn noen annen, og hver gang skjer det samme. Gråten kommer, og jeg gjentar fremfor Gud hva jeg besluttet den dagen: ”Jeg vil følge Jesus!”

Jeg tror at vi alle trenger å fatte en endelig beslutning om å følge Jesus, koste hva det koste vil. For så sant som det er at Jesus lot alt handle om oss, så er det like sant at vi skal la alt handle om Ham.

Det er i Hans bilde vi er skapt – ikke i vårt eget. Vi er til for Ham!

Kolosserne 1:16: ”For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham.”

Fallet førte til at mennesket ble selvsentrert, og satt seg selv i fokus. De gikk fra å leve for Gud, til å leve for seg selv. Deres gode prestasjoner for Gud var rett og slett egoistisk motivert, og handlet om å unngå straff og oppnå belønning. Dette kaller vi loviskhet og prestasjonsbasert religion.

Som det finnes grøfter i det loviske som får deg til å fokusere på deg selv og egen vinning, gjør det også i det ”nådiske” landskapet. Også her kan man ende opp med fokus kun på seg selv, og du blir sentrum i eget liv. Det handler om å gjøre det godt, mer enn å gjøre godt.

Apostlenes gjerninger 10:38: "Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og at han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham."

Så sant som det er at Gud elsker deg uten betingelser og krav, så skal denne vissheten om Hans kjærlighet til deg føre til noe. For på samme måte som Jesus lar alt handle om deg, skal du la alt handle om Ham. Ellers kan man ende opp som jeg gjorde, at man elsker Jesus for hva Han kan gi deg av gaver og gode følelser.

Mitt vendepunkt var min endelige beslutning om å følge Jesus, koste hva det koste vil. Skiftende omstendigheter har derfor ikke lenger makt til å påvirke livet mitt verken positivt eller negativt, for:

”Jag har beslutat....”