Nåden er ikke ufortjent
Vi lever i en utrolig spennende tid der lyset /åpenbaringen av nåden ekspanderer i et tempo jeg for få år siden ikke hadde trodd var mulig. Jeg ser med undring og ærefrykt på det som utspiller seg for mine øyne, og takker Gud for at Han hentet meg ut av sekten Jehovas vitner. Det ”våpen” Han hentet meg med og som jeg var forsvarsløs mot, var Hans hjerte og ”sanne jeg”. Det var når jeg lå der i min seng og i min nød ba til Gud om hjelp, at jeg fikk mitt første glimt av den ubetingede kjærligheten som er Gud. Jeg hadde i mange år trodd at nåden i betydningen fritak fra fortjent straff måtte fortjenes via mine prestasjoner, og hadde derfor gjort det beste jeg kunne. Men jeg fikk det ikke til, selv om innsatsen i dette spillet var intet mindre enn mitt og min families liv. Selv med den innsatsen i potten klarte jeg det ikke, og det jeg var sikker på var Gud dømte meg ved å si: ”Syndens lønn er døden!” Denne ”guden” hadde jeg bedt til i over 6 år, og bønnene mine var alltid de samme: ”Tilgi meg alt jeg gjør feil Gud, og vær så snill og vis meg hvordan jeg kan bli bedre?” Gud svarte alltid på disse bønnene, og det manglet ikke på synd i livet mitt jeg i følge ham burde adressere. Hvis jeg prøvde litt til, så ville han til slutt belønne meg med fortjent tilgivelse og nåde. I dag vet jeg selvsagt årsaken til at jeg var så blind, og det forklares i 2 Korinter 3:13-15:
”Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen tok slutt. Men de ble forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest.” Jeg levde med et slør foran øynene, men som Saulus – senere Paulus - trodde jeg at jeg så sannheten. Som Saulus måtte jeg derfor først innse at jeg hadde vært blind for nåden og sannheten i Evangeliet:
”Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: "Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se.” (Apostlenes gjerninger 9:17-18) Jeg innså min blindhet først da jeg gav opp, og kan si som en har sagt før: ”Først da jeg ikke fikk det til, fikk jeg det til!” Herren tok bort skjellene fra mine øyne, og jeg fikk mitt aller første glimt av nåden. Lyset var så enormt at alt annet forsvant, og jeg opplevde en glede og åndsfylde som ikke er mulig å beskrive. Alt jeg tidligere hadde ”sett” om Jesus forsvant da jeg fikk se Ham i lyset av den nye Pakten og det ufattelig vakre lyset fra nåden! I Lukas 24:13-16 leser vi om to disipler som var blinde for nådens lys:
”Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen.” De kjente ikke igjen Jesus etter korset, og i lyset av den nye Paktens herlighet. De var blinde, men visste det ikke! Men se hva som skjer når nådens lys ble åpenbart for dem:
”Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?” (vers 30-32)
Det jeg ser skje i dag er at kristne over hele verden får se nåden, og herligheten i den nye Pakten. Vekkelsen er at vi som Hans disipler får fjernet skjellene foran øynene, og blir seende. Det siste lyset som tennes i Evangeliet er åpenbaringen av nåden, og i dette lyset får vi se Faderen som Han er og alltid har vært. ”Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.” (Johannes 1:18)
Jesus er Gud! Han kom altså ikke som et motstykke til Gud, og for å dempe Guds vrede over oss. Nei Jesus kom for å vise oss Gud personlig, og for å bekrefte Hans evige nåde.
”Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.” (2 Korinter 5:19) Denne åpenbaringen av Faderen går over hele jorden, og er det jeg kaller for motoren i denne siste innhøstningen. Når du og jeg får se at Gud ikke bare er nåde, men at Han alltid har vært det, da endrer ditt Gudsbilde seg dramatisk. Det gamle bildet av en lovisk Gud som operer etter systemet straff og belønning vil forsvinne når skjellene foran dine øyne skånsomt fjernes av den Hellige Ånd. Det bildet jeg hadde tidligere av nåden, var at den var en ufortjent gave fra Gud KUN fordi Jesus hadde betalt det jeg skulle ha betalt. Jeg betraktet Gud som en dommer jeg stod i gjeld til, men da jeg nærmet meg domstolen der Han satt og skulle motta min fortjente straff sa Han: ”Fordi Jesus har betalt det du skylder meg, kan jeg ikke straffe deg (slik jeg helst ville?), men må frikjenne deg og gi deg din ufortjente nåde.” Hvis du nå tenker at hva er galt med dette bildet? Det er vel slik det er? Da vil jeg si at alt er galt med det bildet, for det gjør Gud til et motstykke og en kontrast til Jesus. Men Jesus kom som vi leste for å vise oss hvem Gud er, som betyr at slik Jesus er, slik er Gud. De er ett! Jeg trodde at nåden var en gave fra Gud, men en ufortjent gave Han på en måte ikke ville gi meg hadde det ikke vært for Jesus. Det jeg egentlig fortjente i Hans øyne var straff, og jeg kjente derfor på en blanding av takknemlighet og frykt. Jeg så meg selv stå der foran Gud, der Han litt motvillig frikjente meg for mine synder og delte ut nåden. Men takk og lov så er ikke nåden en fribillett, en såpe du kan vaske av deg skitten med, men nåden ER Gud! Det finnes ingen kontrast til nåden, slik som det gjør mellom mørke og lys, kulde og varme, sort og hvitt, rett og galt. Du kan ikke fortjene nåden, eller fortjene å gå glipp av den, rett og slett fordi Gud ER nåden personifisert.
Nåden er ikke en av Guds mange egenskaper, men Han er nåde. Alle mennesker har derfor alltid vært elsket av Gud, og i Hans sinn har vi alltid vært Hans barn. I våre sinn derimot trodde vi dessverre løgnen fra Lucifer at vi måtte fortjene Hans favør, men lovens krav ble for tøffe for oss. Vi klarte ikke å gjøre oss fortjent via våre prestasjoner, og stod der uten en løsning på problemet. I våre sinn som var overbevist om at Gud var lovisk, var løpet kjørt! Men Gud kom personlig i Kristus, forsonte verden med seg selv, og tok livet av det som hadde gitt liv til løgnen i våre sinn. På korset demonstrerte den treenige Gud ubetinget kjærlighet og nåde, og menneskene så for første gang siden Edens Hage Gud slik Han virkelig er, full av nåde og ubetinget kjærlighet! Jesus oppfylte loven, og vår anklager var dermed avvæpnet og kunne ikke lenger holde oss fast i løgnen som hevdet at Guds nåde måtte fortjenes via kvaliteten på våre gjerninger. På Golgata ble det en gang for alle bevist at Gud ikke har sitt forhold til oss basert på vår prestasjon FOR Ham, men vår relasjon MED Ham. Da Gud i Kristus forsonte verden med seg selv var det ikke Han som endret sin oppfatning om oss, men Han endret vår oppfatning om Ham.
Hans oppfatning av oss har alltid vært som den var i Edens Hage før fallet, og Gud elsket oss til og med før verdens grunnvoll ble lagt, og i Hans sinn har vi alltid vært Hans barn!
Efeserne 1:4-6: "I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn."