© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

November 12, 2019

November 8, 2019

November 6, 2019

November 2, 2019

November 1, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Tar Gud liv?

June 17, 2017

 

Som mange av dere vet har jeg en fortid i Jehovas vitner. Jeg ble frelst i 1984 og få uker etterpå begynte jeg i en lokal Jehovas vitne-menighet i Kristiansand, og de opplevelsene jeg hadde der har jeg belyst fra mange vinkler i mange år nå. Nåden forsvant ”ut døra”, og loven ble mine nye innpiskere som skulle dressere og oppdra meg til å leve et hellig og rettferdig liv. Men jeg opplevde at ”Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.” (Matteus 26:41) og loven feilet i å gjøre meg til et bedre menneske. Den avslørte kun alle mine svakheter, feil og mangler.
 
Jeg fikk det ikke til, og den fryktelige konsekvensen av en slik ”mangel på lydighet” som vi selvsagt visste om, men som vi helst unngikk å tenke på, den ble nå brutalt virkelig. ”Syndens lønn er døden, og du må dø!” ble jeg forkynt. De refererte til et halvt vers i i Romerne 6:23, men utelot den siste delen av verset som sa: ”men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”
 
De forklarte også i detalj hvordan Gud hadde gitt, ikke bare meg, men også min kone og mine barn, en dødsdom som var endelig. Det vi nå hadde å se fram til var at vi på den siste dag skulle føres frem foran Guds åsyn. Der skulle den rettferdige dommen først leses opp, og deretter utføres av Hans engler. Gud skulle sørge for å drepe barna først så vi virkelig skulle kjenne smerten av vår ulydighet, og så skulle vi voksne drepes.
 
Jeg har ikke tall på hvor mange som har spurt meg om hvordan i all verden vi kunne tro på noe sånt tull og tøys? Alle vet jo at Gud ikke tar livet av mennesker, og i hvert fall ikke barn? Han er jo god, og det har da aldri handlet om våre prestasjoner for Ham, men kun Hans prestasjoner for oss.  Eller?
 
Dette er det spørsmålet jeg vil ta opp i denne leksjonen. Er et virkelig mulig at våre prestasjoner etter frelsen kan føre til at Gud faktisk vil velge å drepe oss, som de hevdet i Jehovas vitner? Eller enda verre, sende oss til å leve evig i et helvete borte fra Gud?
 
Hva sier Bibelen om dette spørsmålet, og hva tror du er sant? Er det slik at Gud opererer etter prinsippet ”belønning eller straff,” eller er alt av nåde? For det må jo være enten det ene eller det andre, og ikke en blanding? Hva tro du på? Får vi som fortjent, eller er livet i Kristus av nåde? Kan vi for å si det sånn, prestere oss ut av frelsen?
 
Jeg kjenner mange kristne som er ivrige og mener alt godt, og som jeg personlig vet har andre menneskers frelse som et fundament i livet. De setter seg selv til side for om mulig å vinne 1 sjel for Himmelen, og de elsker Gud av hele sitt hjerte. Motivet er å være til behag for Gud, og å være en disippel i denne tiden som mange tror er den siste store innhøstningen.
 
Men innerst inne i deres bevissthet ligger det en frykt som sier at om de ikke er lydige nok, lever riktig nok, tror nok, ber nok, er ivrige nok, gjør nok, ja da vil i verste fall Gud avvise dem med de fryktelig konsekvenser dette vil få. Det er ikke bare som i Jehovas vitner at du dør en gang og så er det over, men i deres sinn så er straffen fra Gud adskillig verre. De er sikre på at hvis du blir en frafallen så vil Gud faktisk sende deg til helvete sammen med satan og hans demoner!
 
Denne frykten ligger der og gnager, og selv om mange ikke tar ordene i sin munn, så tror de innerst inne at om deres prestasjoner blir tilstrekkelig dårlige så er det over og ut. Da går Gud fra å være deres kjærlige Far full av barmhjertighet og nåde, til å bli deres jury, dommer, og bøddel. Den kjærligheten Han tidligere hadde for deg er nå byttet ut med hat, og det er du som ved dine prestasjoner som  har deg selv å takke. Dommen er rettferdig, endelig, og det er ingen vei tilbake.
 
Hvis du synes dette virker fremmed for deg, og totalt ubegripelig at noen kan tro noe slikt, så har du blitt åpenbart Guds nåde og betingelsesløse kjærlighet. Frykten for straff er drevet ut av deg, og det er også hensikten med Guds fullkomne kjærlighet som vi kan lese i 1 Johannes 4:17-18: 

 

”Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt.”
 
Jeg har levd i begge tankesett, der det ene sier at Gud opererer etter prinsippet ”belønning eller straff,” mens det andre sier at alt er av nåde. Det første prestasjonsbaserte tankesettet "tvang" meg til å prøve å gjøre mest mulig av det gode, og tilsvarende minst mulig av det onde. Som Adam og Eva spiste jeg av kunnskapens tre hver dag, og tilegnet meg hele tiden ny kunnskap så jeg ikke feilet i å gjøre det gale, eller enda verre – unnlot å gjøre det gode.
 
Så lenge jeg opplevde jeg klarte det, så gav denne måten å leve kristenlivet på meg faktisk en utrolig tilfredstillelse. Gud var min venn og Far, og jeg følte jeg hadde bestått livets eksamen. Stakkars de som ikke gikk i vår menighet, tenkte jeg. De skulle bare ha visst hva som ventet dem! Men det tok ikke lang tid før jeg gikk på min første smell, og belønningen ble byttet ut med straff.
 
Siden jeg hadde godtatt tankesettet om at belønningen var fortjent, ble det naturlig å godta at straffen også var det. Heldigvis var det en måte å betale for denne fortjente straffen, og det var å angre og be om tilgivelse. Når man hadde gått de nødvendige strafferundene, var man tilbake der man var før man syndet. Gud var igjen din venn og pappa, for du hadde betalt for dine feiltrinn via rett dose med oppriktige bønner om tilgivelse.
 
Slik gikk livet i mange år, og Gud var vekselvis min Far og dommer, og Han elsket eller hatet meg alt etter som mine prestasjoner varierte fra gode til dårlige. Med den frykten som dette produserte som bakteppe prøvde jeg derfor hele tiden å elske jeg Gud alt jeg kunne, og av hele mitt hjerte som det stod skrevet. Prinsippet ”belønning og straff” begynte å tære på meg, og tanken kom: ”Tenk om Gud kom tilbake før jeg rekker å be om tilgivelse?” Eller enda verre: ”Hva om jeg ikke lenger fikk tilgivelse, og at kvoten var brukt opp?”
 
Det var nemlig noen synder som liksom gikk igjen, og som jeg hadde bedt om tilgivelse for en uendelig rekke ganger. Og hva om antall begåtte synder var større en antall bekjente synder? ”Lurer på om det holder å be om tilgivelse for dem sånn under ett, slik at jeg ikke blir avvist på grunn av en forglemmelse?” ble en ny problemstilling.
 
I dag er jeg ute av ”hamsterhjulet” og det tankesettet som Lucifer solgte inn til Adam og Eva som kalles straff og belønning, eller synden og dødens lov, og jeg lever i det nye tankesettet som Jødene ble så sinte på da Jesus forklarte det til dem i Johannes 6:28-29: ”Da sa de til ham: «Hva er da de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt.”
 
Det er nok det Jesus gjorde, og det er så viktig for den troende å se seg selv tilgitt og rettferdig på grunn av Jesu blod, ellers blir vår lydighet virket fram av en frykt for straff som for mange betyr et evig liv i et helvete borte fra Gud.
 
Tar Gud liv? Det var dette bildet jeg hadde av Gud i så alt for mange år. Hvordan er det med deg? Tror du Gud driver etter prinsippet ”belønning eller straff,” eller nåde?

 

Min venn, senk skuldrene, og vit at Gud elsker deg basert på Hans relasjon med deg - ikke din prestasjon for Ham. La meg slutte med et vers i Romerne 4:7-8: ”Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner synd.”

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload