© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

November 12, 2019

November 8, 2019

November 6, 2019

November 2, 2019

November 1, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Er det deg Gud?

May 21, 2017

 Nok en gang ba jeg til Gud om hva Han mente jeg kunne gjøre bedre. Som vanlig svarte Han på disse sukkene mine til Ham, men listen med punkter var om mulig enda mer omfattende enn sist gang jeg ba. Det var en masse ting jeg burde gjøre mer av, og like mange ting jeg burde gjøre mindre av. Jeg var fremdeles ikke god nok, og kjente frykten legge seg som en klam hånd over hjertet mitt.

For jeg visste veldig godt hva konsekvensen ville være om jeg ikke snart presterte bedre. På grunn av mine gjentakende synder, både bevisste, ubevisste, og ikke minst mine unnlatelse-synder - det jeg ikke gjorde som jeg visste jeg burde gjøre - ville Gud til slutt trekke seg helt bort fra meg. Da var det over for godt, og min skjebne var beseglet. Jeg, min kone og mitt barn, ville da få dødsdommen.

En pinefull og skremmende død var det vi da hadde å se frem til, men først skulle vi igjennom en rettssak der vår felles dom skulle leses opp. Vi hadde feilet i å nå opp til den standarden Gud krevde, og da var det bare en straff for synd – døden! Dette stod til og med i Romerne 6:23 som stemmen siterte fra: «Syndens lønn er døden!»

Så det er ikke til å undres over at jeg ba og ba til Gud om korrigeringer, så jeg ikke skulle bomme på målet mitt om et evig liv i et paradis. Det var daglige bønner om hva som måtte endres til det bedre, og hva jeg burde slutte helt med. For ikke å snakke om de ting jeg hadde unnlatt å gjøre, som for eksempel å stoppe bilen og vitne for de som stod og ventet på bussen. Det ville jo helst sikkert Jesus ha gjort?

Det å ikke høre fra Gud når Han talte var faktisk min aller største frykt, for da var jeg jo i realiteten ubrukelig for Ham. Du kan jo ikke rette deg etter det du ikke har hørt? En ting var jo å prøve å holde alle de bud og regler som ble servert i menigheten, for det ville jo kanskje med tiden være mulig. Det var jo klar tale for å si det sånn. Men tenk om jeg ikke klarte å skille Guds stemme fra alt det andre som foregikk i hodet, hva da? Da ville jeg jo gå fortapt med hele familien bare fordi jeg ikke fikk med meg siste melding fra Herren?

Så derfor ba jeg og hjelp, rettledning, og korrigering. Gud svarte hver gang i form en slags ikke var en hørbar stemme, men mer en indre overbevisning om at Han ikke var fornøyd med deg. Det gjorde vondt på innsiden når Han talte til deg, og du gruet deg hver eneste gang. Det var litt som å sitte på venteværelset hos tannlegen der du kjente det litt ekle suget i magen.

Det jeg var sikker på var Guds stemme utløste den samme følelsen, bare så uendelig mye sterkere. For det handlet ikke bare om jeg var skyld i å ha fått hull i ei tann, og måtte bore som en konsekvens av min dårlige tannpuss. Nei, det handlet om min families evige skjebne, og det var ingen lege på jorden som kunne hjelpe meg med det «hullet» i livet mitt.  Det uendelige gapet mellom Guds standard og mine prestasjoner, og Hans hellighet og kvaliteten på mitt liv.

Men jeg prøvde det jeg klarte, og bokstavelig talt med livet som innsats gjorde jeg det som var menneskelig mulig for å nå opp til de kravene som Gud krevde av meg i de bønne-svarene jeg fikk. Svarene Han ga meg samstemte med de kravene som ble forkynt i menigheten, pluss faktisk litt til. For det holdt ikke bare å gjøre det riktige, men du måtte elske å gjøre det i tillegg. Motivet måtte jo være rett!

 

Det med rett motiv var det vanskeligste, for den Gud som jeg skulle elske var den samme Gud som ville ta livet av meg og mine om jeg ikke elsket Ham høyt nok. Han var liksom både god og ond på samme tid, men den onde siden måtte forstås som Hans hellige rettferdighet. Men jeg opplevde  ikke alle disse nesten umenneskelige kravene som rettferdig, og der lå mitt problem.

 

Så jeg sa til Gud at jeg elsket Ham når jeg ba til Ham, men sannheten var jo at jeg var livredd for Gud. Da ble motivet mitt feil, jeg til og med løy, og jeg bare mer og mer redd. Så prøvde jeg å prestere så godt jeg kunne UTEN å tenke, og håpte at min disiplin til slutt ville produsere et hjerte i meg som elsket Gud og det å prestere for Ham. Jeg prøvde og prøvde, men gravde meg bare dypere og dypere i fordømmelse. Jeg fikk bare ikke til å elske denne for meg tosidige Gud.

Du skjønner vel at dette ikke gikk i lengden, og du har helt rett. Etter 6 år møtte jeg veggen så det sang, og jeg kapitulerte og tok i mot det jeg var overbevist var en rettferdig dødsdom fra Gud. Det neste for meg og min lille familie var døden, og den skulle utføres av Guds engler. Stemmen som hadde svart meg i alle år og fortalt meg at jeg ikke strakk til økte i styrke og intensitet,  og avleverte sin dystre dom hver eneste dag.

Til å begynne med var det kun på kvelden når jeg hadde lagt meg at stemmen plutselig kom og minnet meg om hva jeg hadde i vente. Det traff meg i magen som ei slegge, og jeg fikk helt panikk. Det kom akkurat som ei ildkule inn i magen, og den romsterte rundt og rundt og slapp ikke taket. Frykten nådde stadig nye nivå, og redselen ble etter hvert helt uutholdelig. Det var et nivå av frykt som ikke kan forklares, og som overtok hele deg og gjorde hele livet totalt meningsløst.

Stemmen minnet meg om mine tidligere samtaler med Gud, og at jeg på tross av alle advarslene hadde feilet. Nå var det for sent, og «syndens lønn er døden!» Stemmen slapp ikke taket før jeg innrømmet at dommen var riktig, og først da fikk jeg litt fred igjen. Etter mange timer i dette fryktens grep sovnet jeg, og fikk litt hvile fra denne fordømmende stemmen.

Men det tok ikke lang tid før den var tilbake, og alt økte i både omfang om intensitet. Etter noen måneder hadde jeg denne stemmen i sinnet hele døgnet, og søvnen ble etter hvert røvet fra meg. Det ble verre og verre å fungere i dagliglivet for stemmen slapp meg ikke, men minnet meg hele tiden om hva som ventet meg. Det begynte å tære skikkelig på, og det gikk raskere og raskere nedover.

Som mange av dere vet så kom jeg meg ut av dette marerittet, og ved Guds nådes inngripen er jeg i dag totalt fri for fordømmelse. Stemmen jeg var så sikker på var Gud ble avslørt å ikke være Gud allikevel, og fiendens fordømmende piler kunne ikke treffe meg lenger. I Romerne 8:1-2 står det: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.  For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.»

Vers 1 her er vel et av de mest kjente i Bibelen, men kanskje et av de mest misforståtte? Det står jo rett fram at det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus, men allikevel så sliter så alt for mange med fordømmelse. Den samme frykten jeg opplevde i Jehovas vitner, sliter mange med også i frie menigheter. De føler de ikke strekker til og ikke er gode nok, og drives fremover av en indre overbevisning om at Gud ennå ikke er helt fornøyd.

For å få en visshet om hvordan Gud ser på dem ber de slik jeg gjorde til Gud om veiledning og korrigering. «Er det noe i livet du vil jeg skal endre på Gud? Ser du noe som ikke er bra nok og som jeg må forbedre?» Dette og liknende bønner bes nok av mange mennesker, og jeg vet og anerkjenner at motivene er gode. Vi vil jo bare være til behag for Ham som ikke en gang sparte sin egen Sønn, og det er jo i utganspunktet ikke feil.

Men visste du at du allerede er til behag for Gud, akkurat slik som du er? For det er ikke din prestasjon FOR Gud, men din relasjon MED Gud som er årsaken. Han elsker deg fordi du er Hans barn, og bare derfor! Det har aldri handlet om dine gjerninger for Ham, men om Hans gjerninger for deg. Et eksempel på hvordan Gud ser på oss finner du i Lukas 15 der faren behandler begge sønnene likt basert på Hans relasjon til dem. Den bortkomne fikk samme behandling som den hjemmeværende, fordi Gud rett og slett  er far til dem begge.

De fikk riktignok smake forskjellige konsekvenser av sine handlinger, og det er også et viktig tema i fortellingen. Men det er altså ikke fortellingens hovedtema, og i Lukas 15:1-2 avsløres dette: «Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.  Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»  

Jesus forteller fariseerne om hvem Gud er, hvordan Han ser på oss, og hvordan Han har sitt forhold til oss basert på denne fars-relasjonen, og ingenting annet. Det var altså ikke som fariseerne var opplært til å tro– og som jeg trodde i mange år – basert på våre prestasjoner. Men Gud elsker oss fordi vi er Hans elskede barn, akkurat som vi elsker våre barn.

Hvem ber du til, og hvem svarer deg? Vet du, det er faktisk ikke alltid den «stemmen» eller overbevisningen du kjenner i magen er fra Gud. For hvis svaret produserer en følelse av uverdighet, utilstrekkelighet, og fordømmelser, da er det faktisk ikke Gud som svarer. Da er det fiendens tanker via dine tankebygninger i eget sinn du lytter til, han det står om i Åpenbaringen 12:10: «Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt.»

Gud anklager deg nemlig ALDRI, men Han oppmuntrer deg! Romerne 8:33-34 sier: «Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner.  Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.» Jeg vil avslutte med det verset som fienden siterte for meg, for han siterte kun halvparten. Han sa til meg at syndens lønn var døden, men her er hele verset i Romerne 6:23«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

Er det deg Gud? Vel, faktisk er det ikke alltid Gud som svarer, og mitt håp er at dette stykket vil hjelpe deg til å bli fri fra fordømmelsens kvelende grep. Forny ditt sinn ved Guds Ord, og: «da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8:32)

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload