Søk i bloggen

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Den frie viljens plass i nåden


«Jeg må ikke men jeg kan hvis jeg vil!» Dette var mitt faste utrykk i mange år etter at jeg kom ut fra fangenskapet i Jehovas vitner. 8 år under lovens mange krav og bud hadde nemlig gjort meg allergisk for alt som luktet av betingelser.

Jeg nøt den nye friheten min, og aldri mer skulle noen fortelle meg hva jeg skulle, eller ikke skulle. Nå var det meg som bestemte, og jeg gjorde kun det jeg selv ville. Ikke det at jeg gjorde det jeg visste var galt og at jeg misbrukte friheten til å leve sløvt, men det var heller motsatt. Jeg leste mer i Bibelen frivillig enn jeg noen gang hadde gjort da jeg MÅTTE lese, og jeg hørte på ikke mindre enn 6 tale-kassetter daglig av Åge Åleskjær. Hver søndag gikk vi på møte i menigheten vår, og på kveldene satt vi sammen med andre og diskuterte alt det spennende kristenlivet hadde å by på. Jeg fikk faktisk kallenavnet «Rødøye» en periode fordi jeg sov så lite de første årene. All ledig tid ble brukt på Gud, og ofte til langt på natt. Som vinduspusser måtte jeg opp allerede i 4-5 tiden, og noen ganger var jeg aldri innom senga før jeg gikk på jobb. Dette satt sine spor fysisk, og selv om jeg følte meg på toppen av verden så sa kroppen ifra etter en tid, og derav kallenavnet. Jeg var ivrig fordi jeg ville, og ikke fordi jeg måtte. Det var den store forskjellen på min tid under loven, og min nye tid under nåden. Jeg passet på friheten min som en løvemor passer på ungene, og nåde den som prøvde å tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke ville. Da reiste det seg umiddelbart en motstand på innsiden, og jeg skjøt ut bibelsteder som dette i Galaterne 5:1:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." Jeg ladet om, og fortsatte med Galaterne 2:4: "Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver."

Jeg nektet å la noen dirigere meg dit jeg ikke ville, og ingen skulle en gang til fortelle meg hva jeg måtte, eller ikke måtte. Den tiden var forbi! Så når mennesker serverte meg deres forskjellige krav og regler, svarte jeg: "Jeg må ingenting, men jeg kan hvis vi vil!"

Dette ble på mange måter min leveregel i starten, og hjalp meg til å holde meg på nåde-sporet. For det manglet ikke på det de kalte "formaninger" om at jeg måtte slutte med å trene kroppsbygging, jeg måtte bli med på dugnad, jeg måtte betale tienden, og jeg måtte til og med opp i etter-møtene for å bli renset på nytt. For tenk om Jesus kom i natt, hva da? Vet du at du blir med? Har du gjort alt du MÅ! Derfor var det den første tiden riktig for meg og min kone å gjøre kun det vi ville, for vi var så preget av de skadene vi hadde fått i lov-perioden. Vi var rett og slett avhengig av å kjenne en hundre prosent frihet, og at Gud elsket oss fullstendig uten betingelser. Uten denne friheten vi krevde ved å stå imot alle som mente vi måtte det ene eller det andre, så tror jeg ikke vi hadde klart å få tilbake det livet som loven stjal fra oss. Vi var nemlig så skadet av fangenskapet under lovens utallige krav at vi måtte være litt som kalver om våren, og løpe og hoppe akkurat som vi ville. Frihet må faktisk læres! Men etter hvert så kjente jeg at det var noe som ikke stemte, og at det var dybder i dette med fri vilje jeg ikke ennå hadde sett. Frem til nå hadde mitt bibelsted som jeg bygde min teologi-forståelse på vært dette i Filipperne 2:13:

"For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje." Fram til da hadde jeg frimodig forkynt at Guds vilje ALLTID var lik din vilje, og at du automatisk ville det Han ville. Gud elsket deg, og ville jo ikke at du skulle gjøre noe du ikke likte eller ville, ikke sant?

Selv vi som jordiske foreldre ville jo ikke at barna skulle gjøre det de ikke likte, og vi var da vel ikke bedre enn Gud? De som påstod noe annet var influert av loven og den gamle Pakts tankegang, og var ute etter å ta fra meg friheten. Det var min konklusjon, punktum! Jeg trodde også at når sinnet var fornyet, og mitt sinn og Guds Ånd var synkronisert, da ville min vilje og Guds