Den frie viljens plass i nåden

«Jeg må ikke men jeg kan hvis jeg vil!» Dette var mitt faste utrykk i mange år etter at jeg kom ut fra fangenskapet i Jehovas vitner. 8 år under lovens mange krav og bud hadde nemlig gjort meg allergisk for alt som luktet av betingelser.

Jeg nøt den nye friheten min, og aldri mer skulle noen fortelle meg hva jeg skulle, eller ikke skulle. Nå var det meg som bestemte, og jeg gjorde kun det jeg selv ville. Ikke det at jeg gjorde det jeg visste var galt og at jeg misbrukte friheten til å leve sløvt, men det var heller motsatt. Jeg leste mer i Bibelen frivillig enn jeg noen gang hadde gjort da jeg MÅTTE lese, og jeg hørte på ikke mindre enn 6 tale-kassetter daglig av Åge Åleskjær. Hver søndag gikk vi på møte i menigheten vår, og på kveldene satt vi sammen med andre og diskuterte alt det spennende kristenlivet hadde å by på. Jeg fikk faktisk kallenavnet «Rødøye» en periode fordi jeg sov så lite de første årene. All ledig tid ble brukt på Gud, og ofte til langt på natt. Som vinduspusser måtte jeg opp allerede i 4-5 tiden, og noen ganger var jeg aldri innom senga før jeg gikk på jobb. Dette satt sine spor fysisk, og selv om jeg følte meg på toppen av verden så sa kroppen ifra etter en tid, og derav kallenavnet. Jeg var ivrig fordi jeg ville, og ikke fordi jeg måtte. Det var den store forskjellen på min tid under loven, og min nye tid under nåden. Jeg passet på friheten min som en løvemor passer på ungene, og nåde den som prøvde å tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke ville. Da reiste det seg umiddelbart en motstand på innsiden, og jeg skjøt ut bibelsteder som dette i Galaterne 5:1:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." Jeg ladet om, og fortsatte med Galaterne 2:4: "Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver."

Jeg nektet å la noen dirigere meg dit jeg ikke ville, og ingen skulle en gang til fortelle meg hva jeg måtte, eller ikke måtte. Den tiden var forbi! Så når mennesker serverte meg deres forskjellige krav og regler, svarte jeg: "Jeg må ingenting, men jeg kan hvis vi vil!"

Dette ble på mange måter min leveregel i starten, og hjalp meg til å holde meg på nåde-sporet. For det manglet ikke på det de kalte "formaninger" om at jeg måtte slutte med å trene kroppsbygging, jeg måtte bli med på dugnad, jeg måtte betale tienden, og jeg måtte til og med opp i etter-møtene for å bli renset på nytt. For tenk om Jesus kom i natt, hva da? Vet du at du blir med? Har du gjort alt du MÅ! Derfor var det den første tiden riktig for meg og min kone å gjøre kun det vi ville, for vi var så preget av de skadene vi hadde fått i lov-perioden. Vi var rett og slett avhengig av å kjenne en hundre prosent frihet, og at Gud elsket oss fullstendig uten betingelser. Uten denne friheten vi krevde ved å stå imot alle som mente vi måtte det ene eller det andre, så tror jeg ikke vi hadde klart å få tilbake det livet som loven stjal fra oss. Vi var nemlig så skadet av fangenskapet under lovens utallige krav at vi måtte være litt som kalver om våren, og løpe og hoppe akkurat som vi ville. Frihet må faktisk læres! Men etter hvert så kjente jeg at det var noe som ikke stemte, og at det var dybder i dette med fri vilje jeg ikke ennå hadde sett. Frem til nå hadde mitt bibelsted som jeg bygde min teologi-forståelse på vært dette i Filipperne 2:13:

"For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje." Fram til da hadde jeg frimodig forkynt at Guds vilje ALLTID var lik din vilje, og at du automatisk ville det Han ville. Gud elsket deg, og ville jo ikke at du skulle gjøre noe du ikke likte eller ville, ikke sant?

Selv vi som jordiske foreldre ville jo ikke at barna skulle gjøre det de ikke likte, og vi var da vel ikke bedre enn Gud? De som påstod noe annet var influert av loven og den gamle Pakts tankegang, og var ute etter å ta fra meg friheten. Det var min konklusjon, punktum! Jeg trodde også at når sinnet var fornyet, og mitt sinn og Guds Ånd var synkronisert, da ville min vilje og Guds vilje aldri mer være i konflikt. For det var tross alt noen ganger en konflikt i sinnet mitt, der jeg ikke var helt sikker på om det jeg ville virkelig var Guds vilje.

Så derfor rettet jeg all min innsats mot sinnets fornyelse i en forventning om at min frie vilje i denne prosessen ville bli mer og mer i takt med Guds vilje. Jeg var sikker på at innen kort tid ville de små konfliktene være borte, og min vilje da ville reflektere Guds vilje helt ned til minste detalj. Men slik var det ikke, og jeg ble oppmerksom på at min frie vilje begynte å gi lyd fra seg. Jeg ville ikke automatisk alltid det riktige, og det selv om jeg virkelig hadde gjort en innsats i dette med sinnets fornyelse. Jeg begynte å grunne på dette med den frie viljens plass i nåden, og dette er hva jeg har fått se.

La din vilje skje! "Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min." sier Jesus i Lukas 22:42.

Dette var helt revolusjonerende for meg. Tenk at Jesus, som ikke bare hadde sett nåden men som var selve nåden i egen person, sier at Han har en annen vilje enn Gud? Hans sinn var jo i hvert fall fornyet, men allikevel så var Hans vilje i dette tilfellet på kollisjonskurs med Guds vilje? ​ Og hva med Adam og Eva? De var jo fullkomne, men allikevel valgte de på tvers av Guds vilje å spise av kunnskapens tre? Jeg måtte revurdere min oppfatning av den frie viljen, og innså at den var en faktor jeg måtte forholde meg til på en helt annen måte.

Jeg ville ikke automatisk alltid det Gud ville, for selv ikke Jesus ville det! Vi er ikke viljeløse, men som Gud vår Far har også vi en fri vilje. Vi er skapt i Hans bilde som frie mennesker med en fri vilje, ellers hadde vi jo vært roboter! Som Adam og Eva kan bruke den frie viljen til å "spise av treet," eller vi kan velge å la være. Vår frie vilje er i høyeste grad til stede, og ved denne ansvarliggjøres vi i egne liv. Det er ikke sant at "det som skjer det skjer," men det er vår vilje som styrer oss i den ene eller andre retningen. Noen ganger er vilje vår positive veileder i takt med Guds vilje, mens andre ganger er den i opposisjon. Hvordan finner vi da ut av hva som er riktig når vi ikke blindt kan stole på at vi på autopilot vil det Gud vil? Bibelen har svaret i Romerne 12:2: "La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne." Bibelen har mye å si oss om fri vilje, og at den kan dras i to retninger - vår vilje og Guds vilje. Viljen vår er ikke nullet ut og uten vår deltakelse underlagt Guds vilje, men den er noe vi er ment å vokse i forståelsen av. Noen ganger er det enkelt å ville det Gud vil, men som Jesus viser oss så vil det komme anledninger der det å gjøre Guds vilje vil koste deg noe - og til og med kanskje mye? Jo mer sinnet er fornyet, jo mer av løgnen som er vasket ut, jo enklere blir det å gjenkjenne Guds vilje; men det å GJØRE Guds vilje vil allikevel av og til by på motstand. Jesus viser oss dette da Han skulle gi sitt liv på korset, og alt det menneskelige i Ham strittet i mot det som ventet. Dette vil også vi oppleve enkelte ganger, om enn ikke så ekstremt som Mesteren opplevde det. Den frie viljen har sin plass og funksjon også i nåden og friheten, og ved den så kan du styre livet ditt i den retning Gud har gjort ferdig for deg, også inn i det som tilsynelatende kan oppleves som tøft og vanskelig og som du "i deg selv" ikke intuitivt vil?

Jesus valgte å dø for din skyld, selv om det kostet ham alt - på kort sikt. Ved dette valget gav Han deg en større verdi enn seg selv, og det er hva den frie viljen gir også deg muligheten til - elske andre ubetinget og bekrefte for dem den verdi Gud har gitt dem. Takk Gud for den frie viljen, for hva hadde vi vel vært uten den? Men vi må ikke være naive og tro at vi alltid vil det Gud vil, og enkelte ganger må vi alle si som Jesus: «Ikke min vilje, men din vilje Gud!»