© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

December 5, 2019

December 1, 2019

November 30, 2019

November 28, 2019

November 26, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Kontroll

May 2, 2017

 

Jeg trodde nesten ikke at det var sant. Tenk at jeg var fri etter så lang tid! Det hadde vært mange vonde år med mobbing og vonde opplevelser, men nå var det endelig over. Jeg behøvde ikke lenger å alltid være sterkest og best for å føle meg fri, men nå levde friheten i meg.

 

Jeg hadde tatt imot Jesus hjemme hos en kamerat, og i ukene som fulgte nøt jeg friheten som fulgte med. Jeg fikk oppleve Jesus slik jeg antar at Simon og Andreas gjorde, helt uten et religiøst filter som skygget for den betingelsesløse kjærligheten.

 

«En gang han gikk langs Galilea-sjøen, fikk han se Simon og hans bror Andreas, som kastet not i sjøen; de var fiskere. Jesus sa til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnene ligge og fulgte ham.» (Markus 1:16-18). 

 

Jeg har tenkt mye på dette første møtet jeg hadde med Jesus, og det må ha vært slik de også opplevde det. Et blikk på betingelsesløs kjærlighet, og som dem slapp også jeg alt jeg hadde i hendene og fulgte Ham inn i friheten.

 

Etter noen uker i det som var virkelig sann frihet, så kom det en på døra og spurte: «Blir du med på et møte»? Jeg trodde at alle kristne var frie som jeg, og gledet meg til å bli kjent med menigheten. Men der tok jeg feil. Ikke alle kristne var frie, og i stedet for et eventyr begynte et åtte års mareritt.

 

Jeg var blitt medlem i Jehovas vitner, og jeg gikk fra frihet til fengsel. Loven ble min vokter som overvåket hvert steg jeg tok, og jeg ble personlig ansvarlig for alle mine prestasjoner. «Gud ser alt du tenker og gjør, og først på den siste dag vil det bli klart om du holder mål»! Jeg var i praksis på en dødscelle med mulighet for benådning, det vil si om balansen mellom gode og dårlige gjerninger tippet i min favør når livets regnskap skulle gjøres opp.

 

Det var flere mekanismer som ble brukt for å holde oss i dette prestasjons-fengselet, og her vil jeg dele noen av dem for deg.

 

Miljøkontroll.

 

Vi måtte ikke la oss påvirke av andre mennesker, kristne eller ikke kristne, og ikke lese eller høre på andre forkynnere enn de som var godkjent av fellesskapet vi gikk i. Denne kontrollen av inntrykk var viktig for den gav det resultat at menighetens standpunkter raskt ble våre meninger.

 

Vi ble opplært til å tro at alle de andre var på villspor, og at ingen av dem ville bli godkjent av Gud. Faktisk var de andre kristne Hans motstandere, og dermed våre fiender som vi følgelig måtte bekjempe. Løgnen måtte avsløres så de ikke fikk forføre mennesker, og vi fikk stadig bedre innsikt i hva vi skulle tro på via bibelskoler, studier og undervisningsmateriell. Det beste hadde vært om vi også hadde hatt egne privatskoler så vi kunne ha beskyttet barna våre mot de farlige inntrykkene utenfra.

 

Mystisk manipulasjon.

 

Denne kontrollerende mekanismen går ut på at man i menigheten læres opp til å tro at vi har en sannhet som ikke andre har. For å beskytte denne eksklusive sannheten, blir spørsmål, tvil, og motstand mot denne selverklærte sannheten effektivt stoppet og avvist som angrep fra fienden. Vi ble fortalt at vi var de eneste som hadde sannheten, og i begynnelsen følte jeg meg utrolig privilegert. Tenk å være så heldig at jeg var en av de utvalgte som hadde muligheten å bli med i paradis?

 

Jeg dukket jeg inn i disse sannhetene som ville redde meg fra Guds vrede, og forsvarte dem som om det gjaldt livet. For det var faktisk livet det stod om i følge fellesskapet! Vi i vår gruppe måtte forsvare oss mot trusselen utenfra, og dette skapte en utrolig styrke innad i gruppen. Det ble oss mot dem!

Renhet.

 

En tredje mekanisme var menighetens krav til renhet. Vi ble opplært i at det å var mulig å leve rent i Guds øyne om man bare gjorde alt man kunne for å leve så brennende og forpliktet som Gud krevde. Hvis du for en kort periode bestod prøven og oppfylte fellesskapets krav til denne definerte renheten produserte dette en velsmakende stolthet over egne prestasjoner, men om du strøk på renhets-prøven ble du tilsvarende fordømt av menigheten, for ikke å snakke om av deg selv.

 

Det var en hel masse; gjør/ikke gjør som du måtte leve etter, og som bestemte din grad av renhet. I Jehova vitner var det for eksempel krav til og ikke å feire høytider, spise mat med blod i, og så var det selvsagt også en masse ting man måtte gjøre. Det var summen av dine prestasjoner som bestemte din renhet, og siden ingen av oss aldri nådde helt opp bidro denne jakten på det perfekte til å holde oss «nede» og i et fangenskap av ens egen utilstrekkelighet.

 

Bekjennelses-kultur.

 

Det var også en tradisjon med en bekjennelseskultur i dette kontrollerende fellesskapet. For å rense eget liv, så måtte man i følge tradisjonen bekjenne alle sine feil og fall for fellesskapet. Dette skulle binde menigheten sammen, men åpnet kun opp for fordømmelse av andre som bommet på målet. Hvem av dere har vel ikke hørt forkynneren si på slutten av møtet: «Om du er her som har blitt uren ved dine handlinger, kom opp og bekjenn dine synder og bli renset på nytt. Hva vet du om Jesus kommer hjem i natt, og er du sikker på at du blir med»?

 

Jeg har levd i dette systemet med bekjennelse i mange år, og har tilstått det ene etter det andre i et forsøk på å gjenvinne Guds favør og kjærlighet. Men for hver gang jeg bekjente mine synder til de eldste, brødre og søstre, følte jeg meg bare skitnere og skitnere. Jeg visste at de visste alt om meg, og denne intime og personlige kunnskapen om mine feil og mangler ble til et effektivt våpen som virket mot meg. Det gjorde meg ikke fri slik de påstod, men førte meg bare dypere og dypere inn i kontroll og fangenskap.

 

Hellig vitenskap.

 

Dette bygger på påstanden at om at om man stiller spørsmål ved enkelte deler av fellesskapets sannhet, så vil hele systemet rakne. Derfor blir medlemmer som ikke forstår alt, oppfordret til å jobbe eller be for å forstå, i stedet for å tvile på felleskapets etablerte sannheter.

 

«Du forstår stykkevis og delt» sa de, og vi forstod raskt basert på måten de sa dette på at du IKKE stilte spørsmål med det som ble forkynt fra plattformen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt meg enig i det jeg enten ikke forstod, eller var uenig i. De visste jo best, og at jeg ikke forstod var jo ikke deres problem? Det var alltid best å være enig.

 

Verdiladet språk.

 

Verdiladet språk, eller Kanan-språk som det også kalles var et veldig viktig element, der det kun var medlemmene i felleskapet som forstod den fulle betydningen av ordene som beskriver sannheten. Jeg husker dette som noe som gav meg en følelse av å være betydningsfull. Tenk at jeg var en av få som faktisk forstod hva disse vanskelige ordene og uttrykkene betydde! Det fikk meg til å føle meg spesiell og utvalgt.

 

I samtaler med andre, og spesielt andre kristne «fiender» likte jeg å bruke dette verdiladede språket for å bevise at jeg var Guds utvalgte. Jeg refererte til både Greske og Hebraiske ord, lignelser, og forklaringer om profetier som gjaldt endetiden og Jehovas gjenkomst, og jeg husker ennå hvor mye tid jeg brukte på å lære meg alt dette utenat. Det viktigste ble etter hvert å vinne diskusjonene – ikke hjertene. De andre utenfor var jo tross alt våre fiender!

 

Doktriner.

 

Vi ble opplært at doktrinen alltid hadde fortrinn over mennesket, og det var viktig å forstå at virkeligheten var slik læren og lederne sa den var. Egne erfaringer og tanker ble underordnet menighetens system, og nåde den som utfordret dette, for da ble du sett på som en oppvigler og opprører. Som en følge av dette fikk du etter hvert din trygghet i hva du trodde, og ikke i hvem du var. Alt handlet om fellesskapets doktrine, og det var ikke rom for tolkninger. Du var det du trodde på, og du forkynte kunnskap mye mer enn et personlig og intimt kjennskap til Gud.

 

I dag er jeg ute av fengselet og er fri i Kristus. Men visste du at du kan være i fengsel også i en menighet som definerer seg selv som fri og inkluderende? De mekanismene jeg har beskrevet over ble født i fallet i Edens Hage, der Adam og Eva gav liv til loven om godt og ondt ved å spise av kunnskapens tre. ”Gjør mest mulig av det gode, og minst mulig av det onde”, er melodien som fremdeles holder mennesker i kontrollerende fangenskap.

Sjekk gjerne om du kjenner igjen noen av disse mekanismene i egen menighet eller i eget liv, og husk at du er kalt til frihet, og la ingen kontrollere eller styre deg slik jeg tillot. Jeg har vært i begge deler, både fengsel og i frihet. Frihet er å foretrekke, for det er det vi er skapt til!

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload