© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

November 14, 2019

November 12, 2019

November 8, 2019

November 6, 2019

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Jo kortere bønn, jo større tro

May 1, 2017

 

Når min sønn skal ha seg ei skive brød, noe melk å drikke, middag eller kveldsmat, så forsyner han seg av det som er satt frem på bordet eller lager seg noe mat selv. Har han vært ute på kino eller besøk og så kommer hjem, så ringer han ikke på først, men går bare rett inn i huset.

Om sommeren bader han av og til i svømmebassenget, soler seg på plenen, og alle disse tingene gjør han konsekvent uten å spørre først. Dette er ikke fordi han er arrogant, frekk, eller tar seg til rette, men fordi han er sønnen i huset og vet at disse tingene er innenfor det han fritt kan gjøre uten å be om lov først.

Handler det derimot om å låne bilen eller båten, da spør han enten meg eller kona om lov først. Som regel spør han på denne måten: «Kan jeg låne bilen»? Et kort og konsist spørsmål med et kroppsspråk og et blikk som med all tydelighet forventer et positivt svar. Han har jo tross alt et helt liv med erfaring i å være sønnen i huset, og med mindre det er noe helt spesielt så vet han at svaret fra oss alltid er ja.

Av og til kommer det derimot et spørsmål som han har veldig lite håp om at vi vil si ja til, og de spørsmålene er alltid veldig lette å kjenne igjen. Spørsmålet begynner nemlig med en lang innledning som synliggjør behovet, så kommer det ofte noe om at alle de andre får lov, deretter noe om hvor greie vi er som foreldre, hvor ille han vil få det hvis vi sier nei, og så omsider etter en lang tale kommer selve spørsmålet. Svaret på denne lange monologen blir nesten alltid nei.

Min sønn vet veldig godt hva han fritt kan benytte uten å spørre, basert på hans posisjon som sønn i huset. Noen ting spør han et kort og konsist spørsmål om å få lov til, og med en klar forventning om å få et ja. Men når det gjelder ting han vet vi sier nei til før han spør, eller i beste fall er meget usikker på utfallet, er spørsmålene omtrent like lange som forventningen er liten. Men innlevelsen er det lite å utsette på, for spørsmålet fremføres med en innlevelse som enhver profesjonell  skuespiller ville ha misunt ham.

Slik er det også med oss i vårt forhold til vår Far i himmelen. Noen ting tar du for gitt, og du forsyner deg av Guds løfter og velsignelser uten å tenke stort over det. For deg kan det kanskje være helse, for andre kan det være økonomi, og for andre igjen relasjoner og vennskap. Du helt enkelt forventer at visse ting er allerede gitt deg i Kristus og inkludert i selve frelsen, og er litt forundret over at andre har problemer med det som virker så enkelt for deg?

Så har du andre ting du ennå ikke lever i og har grepet enda, men du ber til Gud om det med en klar forventning om et positivt svar. Bønnens lengde står i forhold til din forventning, og er like kort som forventningen er stor. Du tror på det som står i Markus 11:24 at du skal tro at du har fått det i det øyeblikket du ber om å få det!  Derfor bruker du ikke mange ord på å be om å få før du gå over til å takke Ham  for at du har fått det. Det er ditt i Kristus, og du bare vet det!

Men så har du kanskje en ting du ennå ikke har kommet i mål på, og for deg er det kanskje helbredelse? Du vet hva som står i Bibelen, men du klarer ikke helt å forstå hvorfor du etter så mange år fremdeles er syk. Du ber og du ber, og som oftest lange bønner med stor innlevelse. Men svaret lar vente på seg.

Ikke sjeldent blir man så trøtt av å stadig be uten å få, at man periodevis gir opp. Men din fortvilte situasjon driver deg på an igjen, og denne gangen er bønnene dine om mulig enda lenger enn forrige gang . Og nå ber du heller ikke alene, men det er flere som ber, og mange ganger involverer man alle man kjenner inn i såkalte «bønne-ringer». Denne økte innsatsen skjer under forståelsen jo mer jo bedre, og jo flere jo bedre! Men på tross av denne mobiliseringen så forblir resultatet allikevel bare negativt.

Legg heller ned ditt strev i bønne-livet,  og henvend deg til din Far med den frimodige tillit at Han allerede har gitt deg alt du trenger, og at du fritt kan nyte alt i huset. Du trenger ikke be lange bønner med stor innlevelse som om din prestasjon vil påvirke utfallet positivt, men du kan som Jesus be korte bønner og ALLTID forvente et ja.

Dine lange bønner er mange ganger ikke annet enn en bekreftelse på vår lave forventning, mens korte bønner bekrefter en stor forventning. Jo kortere bønn, jo større tro, og "hjelp" er en bra bønn. Kort, konsis, og med en klar forventning om en positiv respons.

 

Legger bare til for å unngå misforståelser at det selvsagt ikke er feil å be lange bønner, som når man takker og priser Gud for Hans godhet. Det er mange ganger godt å bruke lang tid i bønn, og det å formelig "bade" i Guds nærvær er en fantastisk opplevelse. Men det jeg adresserer her er når man ber om å få dekket et behov, at man ofte gjør som Fariseerne og havner i den fella der man tror at sjansen for bønnesvar øker med økt innlevelse og lengde.

Matteus 6:7: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.»

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload