© 2017 by Ministry Webdesign

  • b-facebook
  • YouTube - Black Circle

Søk i bloggen

January 19, 2020

January 12, 2020

January 9, 2020

January 4, 2020

Please reload

Seneste blogginnlegg

  • Facebook Clean Grey
  • Grey YouTube Icon

Når ambisjonen blir din fiende

April 30, 2017

 

Helt fra jeg var liten har jeg hatt store ambisjoner, og en voldsom selvtillit på at alt er mulig. Jeg bare visste at jeg ville få til alt jeg bestemte meg for, og gikk løs på oppgavene som lå foran meg uten et lite snev en gang av jantelovens klamme begrensninger. Alt det som andre hadde fått til, det skulle jeg få til minst like godt - helst bedre.
 
Det skulle snart vise seg at jeg fikk bruk for denne innvendige ilden, denne ambisjonen og drivkraften som hele tiden var på vei mot et positivt mål, og der det å gi seg ikke var et tema. Jeg kom snart til å trenge all innvending styrke for å holde meg mentalt i balanse, for jeg skulle om ikke lenge oppleve min til da største utfordring.
 
Jeg bodde et stykke utenfor sentrum, men på grunn av mangel på skoleplass i nærområdet måtte jeg gå på en ungdomsskole i byen. På denne tiden var det stor forskjell på miljøet i bygd og by, og som sønn av en av byens kjente direktører, pluss at han i tillegg var formann i fotballklubben Start, ble jeg raskt et yndet mobbeoffer.
 
Jeg skilte meg ut som ”lort i ei lykt,” og som minstemann på skolen var løpet lagt. Direktørsønnen skulle tas! Det de ikke visste, og egentlig heller ikke jeg, var at ambisjonen min gikk hånd i hånd med et voldsomt temperament. Jeg hadde aldri blitt utfordret på denne måten før, men stilt ovenfor ”døping i pisserenna,” juling, slag og spark, ble det fort klart for alle at jeg aldri gav meg. Det å tape var rett og slett ikke et tema, selv ikke når jeg faktisk tapte!
 
Mobbingen stoppet derfor aldri opp, for jeg tok jo igjen. Jeg brukte en hel masse tid på å finne ut av hvordan jeg kunne vinne over de som var fysisk sterkere enn meg, og etter som tiden gikk ble jeg ganske flink og utspekulert. Mobberne klarte aldri å slukke den innvendige ilden, ambisjonen om å bli noe og vinne noe, men effekten ble motsatt. Ambisjonen ble sterkere, og brant klarere og mer intenst jo mer de mobbet.
 
3 år kom og gikk, og jeg gikk ut av ungdomsskolen som en helt annen person. Verden var ikke som jeg hadde trodd, men den var full av mennesker som ville deg vondt uten grunn.
 
Jeg begynte som du kanskje vet å trene kroppsbygging som 16 åring, og på gymet ble jeg møtt med de samme holdningene som på ungdomsskolen. ”Hvem tror du at du er? Du kommer aldri til å vinne noe så liten som du er,” og mer av samme slag. Men jeg hadde vært igjennom ildovnen før, og det de sa gikk ikke inn på meg i det hele tatt. For jeg hadde bestemt meg, jeg hadde et mål, og det var å vinne NM i tungvekt!
 
13 år etterpå vant jeg, og tilfredstillelsen var enorm. Jeg hadde bevist at når jeg bestemte meg for noe, så ville alt i meg spille på lag og bidra positivt til å nå målet. Jeg trente ikke for å vinne, men fordi jeg i mitt sinn allerede var en vinner. Ambisjonen var min venn, og med den på laget var alt mulig.
 
I mange år trodde jeg at ambisjonen alltid var din venn, og spilte på lag med deg, men i dag vet jeg bedre. For ambisjonen kan også bli din fiende! De samme faktorene som fikk deg opp, kan også få deg ned.
 
Ambisjonen fikk nemlig næring underveis også av mine seiere, og uten at jeg forstod det så ble min suksess etter hvert en stadig større bidragsyter til min ambisjon og drivkraft. Jeg ble vant til å vinne, der jeg tidligere hadde vært vant til å tape. Der jeg tidligere var svak, var jeg nå sterk, der jeg før veide minst, veide jeg nå mest. Alle disse positive faktorene ble til mat for ambisjonen, og etter noen år var ambisjonen drevet av suksess, der den i starten hadde vært drevet av fravær av suksess.
 
Jeg ble eldre, kroppen forandret seg, og den begynte å si i fra om at det gjorde litt vondt her og der. Jeg var jo en ekspert i å lytte til kroppen, og faktisk litt av en mester til å tilpasse treningene etter som kroppen gave meg beskjed. Jeg visste når jeg kunne trene tungt, og når jeg måtte trene lett. Kroppen sa alltid  i fra.
 
Disse nye signalene fra kroppen tok meg på senga, men jeg måtte jo høre på hva den sa? ”Du har passert 40,” sa de. ”Det er bare sånn det er!” For første gang vinglet jeg litt, for nå var det ikke lenger samsvar mellom det kroppen sa, og det Bibelen sa. Det ble en konflikt med det naturlige og det overnaturlige. Men var det egentlig kroppen som snakket?
 
Ambisjonen ble nå min motspiller og fiende. Mitt fintfølende innvendige instrument som alltid hadde vært min medspiller på vei oppover, det drev meg nå nedover. Jeg resignerte, og lot kroppens negative signaler vinne. Jeg gjorde det jeg var ekspert på, jeg lyttet til kroppen. Alderen krevde sitt, og jeg faktisk lette etter bibelsteder som bekreftet at man skal bli gammel og svak. Det måtte jo stemme med boka? Lite visste jeg da at det ikke var kroppen som snakket, men hodet!
 
Jeg gjorde en endring i tankegangen, og på tross av hva jeg følte og kjente, hva alle sa var mulig, gikk jeg i gang og trente akkurat som før. Ambisjonen som var blitt min fiende og virket mot meg i fravær av suksess og ungdommelighet, den var nå avslørt! Det tok litt tid å snu hodet mitt fra å trene i medvind til å trene i motvind, men etter kort tid begynte det å fungere. Jeg kom i form igjen, på tross av! Jeg hadde ikke lenger de naturlige faktorene på min side, men så lever jeg heller ikke i det naturlige, men i Kristus. Alt er mulig for den som tror, og jeg setter nå all min lit til Han som bor i meg. Han kan, og Han leverer alltid! For Gud er ingenting håpløst!
 
Kanskje dette er til deg som er syk, og har vært det en stund? I begynnelsen av sykdommen så var du vant til å tenke som andre friske, og din ambisjon var en rask helbredelse! Du leste, studerte, og grunnet på Bibelen, og bekjente og sa alle de riktige bibelversene. Dette kom til å gå veien, og etter en stund så følte du deg til og med bedre.
 
Men tiden gikk, og helbredelsen lot vente på seg. Der du tidligere hadde fått positive tilbakemeldinger fra kroppen og ambisjonen vokste som en konsekvens av dette, var nå situasjonen en annen. Det hadde gått lang tid, og du kjente slitasjen på kropp og sjel. Dine nærmeste hadde også gitt opp, selv om de ikke sa det. Men du så det i øynene deres.
 
Min venn, jeg har vært det, ikke med sykdom, men med økonomi. Jeg vet hvor mørkt det kan bli når håpet svinner hen, og derfor skriver jeg dette stykket.
 
Vi mennesker baserer nemlig ofte vårt håp på en blanding av Gud, og på positive signaler fra omstendighetene i det naturlige. Det resulterer i at vi får en menneskelig ambisjon drevet av rent fysiske faktorer, i kombinasjon med Guds løfter. I begynnelse av sykdommen får du positive kroppslige signaler, men etter hvert svinner disse hen. Denne prosessen fra å miste alt håp menneskelig sett, til å stå igjen kun med Gud og hva Han har lovet deg, den er ufattelig smertefull. Kun den som har gått veien, eller går den nå, vet hva jeg snakker om.
 
Opplever du at alt håp et ute? Hvis ja, da ser du kun på det som er mulig rent menneskelig, og ambisjonen som før var din venn er nå blitt din fiende. Men for Gud er alt mulig, og ingenting er håpløst for Ham. La meg slutte med Abraham og Sara, som hadde mistet alt håp om å få barn grunnet deres høye alder. Alt håp var i sannhet ute for dem begge, men les og se hva som skjedde da de satt all lit til Han som gjør de døde levende og befaler det som ikke er, å bli til.

Vit at ordet håpløshet ikke eksiterer i Guds vokabular, men det er det kun fremtid og håp. Sett all din lit til den Gud som er Himmelens og jordens skaper, din Far som elsker deg uten betingelser, og ikke lytt til hva kroppen sier. La kroppen si hva den vil, og lytt heller du til hva Ånden sier til deg i versene som følger.
 
Romerne 4:18-21: ”Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli. Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.”

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload