Fri vilje

Jeg har hatt hunder stort sett hele mitt voksne liv, men det var Ninja, den første dobermannen, som var den mest lydige. Vi trente sammen fra dag en, og etter kort tid kunne Ninja de fleste triksene i boka. Sitt, dekk, ligg, stå, og det vanskeligste av dem alle, KOM! Til å begynne med lærte jeg Ninja å komme til meg påkoblet et langt tau, der det å ikke komme fikk som umiddelbar konsekvens at hun ble dradd til meg mot sin vilje. Etter noe tids erfaring valgte Ninja heller å adlyde kommandoen, ikke fordi hun ville, men for å unngå konsekvensen. Neste steg var trening uten tau, og Ninja som var vant til konsekvensen av å ikke komme, valgte på autopilot å adlyde. Jeg ble skikkelig stolt, og kjente på en god og varm følelse av at Ninja kom da jeg ropte, for det var jo i hvert fall nesten frivillig? Etter Ninja har jeg hatt mange hunder, men har aldri gjentatt den strenge opplæringen hun gikk igjennom. Grunnen er at selv om Ninja var helt eksepsjonelt lydig, så var det allikevel noe som manglet. Joda, Ninja gjorde alt jeg sa, og kom når jeg ropte uansett situasjon. Hunden var bare helt utrolig, og alle ble imponert når de fikk se hva vi to sammen fikk til. Men det var aldri helt frivillig!

Ninja var riktig nok lydig, men var hun egentlig helt villig? I dag angrer jeg på den strenge og konsekvensbaserte treningen jeg tvang Ninja igjennom, for selv om jeg fikk en mengde gode opplevelser, så vet jeg innerst inne at forholdet vårt var skjevt, og at Ninja aldri kom til meg helt frivillig. Selv uten bånd var det aldri frivillig, for det hadde den frykt og konsekvensbaserte opplæringen sørget for. Visste du at fri vilje er en forutsetning for kjærlighet, og at uten at vi har en fri vilje så er vi ikke i stand til å elske? Det blir litt som Ninja, som aldri fikk sjansen til å bevise at hun ville gjøre det jeg sa av kjærlighet, da jeg nektet henne en fri vilje. Opplæringen foregikk nemlig i systemet straff og belønning, og ville hun ikke, vel så måtte hun! Gud har en fri vilje, og Han har valgt å elske oss helt frivillig. Han elsker oss som foreldre elsker deres nyfødte barn, helt uten betingelser og krav, og i Efeserne 1:5 sier Paulus det slik: ”I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus.” Jesus hadde også en fri vilje, og Han valgte å dø for oss fordi Han elsket oss. Det var ikke din og min synd som tvang Jesus til å dø, men det var hundre prosent frivillig. I Johannes 10:18 forklarer Jesus dette på denne måten:

”Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.” Fri vilje er kanskje det viktigste av alle faktorene vi må få lys over i vårt forhold til Gud, for det er selve plattformen alt er bygd på. Bommer vi på dette og tror at Gud forventer, eller til og med krever noe av deg, da vil vi aldri helt bli fri. Da blir du som Ninja som adlød for å slippe straffen, og ditt kjærlighetsforhold til Faderen får en slagside.

Han på sin side elsker deg uten betingelser og av en fri vilje, men du på din side gjør det du er sikker på Gud forventer av deg. Men du gjør det aldri helt frivillig, og som med Ninja er det som om du fremdeles har tauet rundt nakken. I Jesaja 1:19 står det: ”If ye be willing and obedient, ye shall eat the good of the land.” Overskriften på dette kapittelet er ”Tilbud om nåde!” Om du er villig og lydig skal du få ete det gode i landet, blir det på norsk. Jeg tror at vi her får et innblikk i Guds hjerte, og den frie viljens ubetingede kjærlighet. Lydighet er den gamle Pakts system med straff og belønning, men villighet er den nye Paktens nåde. Verset i Jesaja 1:19 peker på disse to paktene, og forskjellen på dem. Hvis du er fokusert på din lydighet mot Gud er sjansen stor for at du er blind for nådens evangelium, og at du lever i den gamle Pakts system. Men lever du i villighet har du sannsynligvis sett og opplevd Guds nåde og ubetingede kjærlighet, og du adlyder ikke fordi du må, men fordi du vil! Lydighet er enkelt å skape i et menneske, for det krever kun en forståelse at konsekvensen er større enn gevinsten ved å ikke adlyde. Men villighet oppstår kun når et menneske blir møtt med ekte og ubetinget kjærlighet, for det er umulig å tvinge mennesker til å bli villige. Det er fint når barnet ditt rydder rommet, og til og med vasker og støvsuger stua, men det varmer ekstra i hjertet når det gjøres frivillig. Da vet du at det kommer fra hjertet, og at det er basert på en gjensidig ekte kjærlighet. Alle kan si: ”Rydd rommet, ellers!” Rommet blir sikkert ryddet, men det blir også det eneste du får; et ryddig rom. Gud vil ha så mye mer av deg enn et ”ryddig liv”. Han vil at du frivillig skal elske Ham, fordi Han elsker deg. Men det må være frivillig, slik Han elsker deg. Ikke av tvang, ikke av frykt for konsekvenser og straff, ikke av lydighet, men av villighet! Det finnes dessverre mange kristne som i overført betydning ”rydder rommet” av kun lydighet. Men da vil de ikke få det beste ut av livet, verken for seg selv eller andre. De vil ikke få ete det beste i landet! De er riktig nok lydige, men de er faktisk ikke helt villige. De gjør sine gjerninger fordi de må, og ikke fordi de vil. Lydighet er en død gjerning, mens villighet er en frukt av nåden. Paulus opplevde det samme, og gikk fra lydighet til villighet. I 1 Korinter 15:10 oppsummerer han det slik: ”For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” Du har en fri vilje, og Jesus vil du skal følge Ham, IKKE fordi du føler du må, men fordi du vil. Villighet skaper lydighet, men da som en frukt av nåden som bor i deg. Men lydighet kan aldri skape villighet, for det skapes kun av å se at Jesus er Gud, fullkommen nåde og kjærlighet.